Prisen for prisen

María Corina Machados reise til Norge var lang og farlig.

Da hun endelig kom til Oslo, fikk hun gjøre noe hun hadde lengtet etter i lang, lang tid: å klemme barna.

– Jeg har ikke sett barna mine på nesten to år, sa hun i et eksklusivt intervju med NRK like etter at hun ankom Oslo.

Hun måtte flere ganger holde tårene tilbake da hun nevnte barna.

Bare noen timer tidligere hadde Ana Corina Sosa – datteren som mottok Fredsprisen på morens vegne – snakket om gjenforeningen.

– Det er vanskelig å få tilbake øyeblikkene som regimet har stjålet fra oss. Vi kommer til å ha mange øyeblikk med latter, og mange med gråt, sa hun.

Arbeid for fred, demokrati og menneskerettigheter kan ha en høy pris verden over – særlig i undertrykkende regimer.

Machado har gått glipp av bryllupet til både datteren og den ene sønnen. Hun er langt fra den eneste nobelprisvinneren som har betalt dyrt for arbeidet sitt.

Aung San Suu Kyi

Da Aung San Suu Kyi mottok Nobels fredspris i 1991, sto stolen hennes tom. Hun var representert av ektemannen Michael Aris og hennes to tenåringssønner, Alexander og Kim.

Selv satt Aung San Suu Kyi i husarrest i Myanmar. Etter 20 år i Storbritannia hadde hun reist til hjemlandet på kort varsel noen år tidligere da hun hørte at moren var døende.

Det skulle gå 25 år før hun kom tilbake til England.

Da var sønnene voksne, ektemannen død og familieboligen solgt.

I Myanmar engasjerte Aung San Suu Kyi seg politisk i kampen mot militærjuntaen. Som datter av frihetsgeneralen Aung San, som ble drept da hun var to år gammel, ble hun bedt om å lede opposisjonen mot regimet.

Allerede i 1989 ble hun satt i husarrest. I et brev til ektemannen, gjengitt i boken Freedom from Fear, skriver Suu Kyi at hun ikke kan overse lidelsen i landet når folket roper om hjelp.

Selv om hun elsket ham og sønnene dypt, måtte ansvaret for nasjonen komme først.

På 1990-tallet ble ektemannen kreftsyk. Som et farvel spilte hun inn en liten video til ektemannen, der hun var kledd i en kjole i hans favorittfarge og med en blomst i håret. Hun smuglet videoen ut via den britiske ambassaden, men Michael Aris fikk aldri sett den.

– Jeg tror ikke den kom frem i tide, sa hun i et intervju til den indiske TV-kanalen NDTV.

Aris døde i 1999.

Da husarresten ble opphevet i 2010, hadde Aung San Suu Kyi ikke sett sønnene på ti år. Hun hadde heller ikke møtt sine barnebarn.

– Jeg skulle ønske at jeg fikk se sønnene mine vokste opp. Men jeg er ikke i tvil om at jeg måtte velge. Mitt folk over dem, sa hun i et intervju med BBC.

Narges Mohammedi

«Jeg fikk ikke holde sønnen min Ali og datteren min Kiana da de ble født, på grunn av min dårlige helse. Jeg kunne bare se dem gjennom døren på sykehusrommet. Det virket som om skjebnen deres var å være atskilt fra meg fra fødselen av. Da jeg holdt dem for første gang, ble alle arrene fra keisersnittet, pusteproblemene, dødsfrykten og all smerten glemt. Jeg hadde blitt mor.»

Dette skrev Narges Mohammadi i et brev til Riksadvokaten i Teheran, der hun krever bedre behandling av kvinner i fengsel. Brevet er senere publisert av Amnesty International.

Da Narges Mohammadi mottok fredsprisen i 2023, sto også hennes stol tom. De da 16 år gamle tvillingene Ali og Kiana mottok prisen på morens vegne.

Selv var Narges Mohammedi i det beryktede Evin-fengselet utenfor Teheran, der fanger lever med tortur og i dårlige kår.

Hun er blitt arrestert 13 ganger. Til sammen har hun dømt til 31 år i fengsel og 154 piskeslag.

I brevet til Riksadvokaten beskriver Mohammadi hvordan hun en gang ble arrestert foran barna, som da var 3 år gamle:

– Politibetjenten sa at vi måtte gå. Jeg prøvde å skille Kiana fra meg. Hun brukte alle sine krefter og energi på å holde armene rundt nakken min. Hun gråt høylytt, skriver hun.

– Jeg hørte på gråten til barnet mitt, som er mer kjær for meg enn mitt eget liv. Å skille seg fra henne knuste hjertet mitt.

I 2015 forlot ektemannen og barna Iran for å komme seg i sikkerhet i Frankrike.

Før fredsprisutdelingen i 2023 møtte NRK tvillingene Ali og Kiana i Frankrike. Begge var stolte av moren.

– At min mor er i fengsel, er delvis for oss. For iranske barn. Og for hennes barn. For at søsteren min skal ha like rettigheter som meg. Og motsatt, sa Ali.

– Hun gjør dette for en god sak, og jeg er stolt av henne. Jeg vil at hun skal fortsette å kjempe for å oppnå det hun ønsker. Jeg vet at hun elsker oss, sa Kiana.

I fjor ble Mohammadi midlertidig sluppet ut fra Evin-fengsel av helsegrunner etter en operasjon. Men hun er ikke fri, og hun får ikke lov å reise ut av Iran.

I et intervju med CNN sa hun at hun hadde snakket med barna i en videosamtale for første gang på tre år.

– Jeg vet ikke om de vil tilgi meg. Da jeg snakket med dem sa de: «Vi er stolte av deg og vi støtter deg.» Men sannheten er at jeg føler at barna har holdt inne så mye, og at de har måttet tåle så mye motgang. Kanskje kan ikke ord uttrykke eller gjøre opp for dette tapet.

Mohammadi har ennå ikke sett barna, nå på over ti år.

Aljes Bjaljatski

Det var en sommerdag midt i juli for fire år siden at det plutselig ble umulig å få tak i Aljes Bjaljatski.

I månedsvis hadde enorme protester rystet Belarus og regimet til diktator Aleksandr Lukasjenko.

14. juli 2021 slo sikkerhetsstyrkene til. De raidet hjemmene og kontorene til Lukasjenkos politiske motstandere og menneskerettighetsaktivister.

Litt ut på kvelden ble det kjent at Bjaljatski, leder av menneskerettighetsorganisasjonen Vjasna, var blant de pågrepne.

Dette var ikke første arrestasjon. Men denne gangen fikk han ti år for smugling og finansiering av politiske protester.

FNs menneskerettighetsråd har slått fast at anklagene er falske.

Før dommen falt, kom nyheten om at han var én av tre vinnere av Nobels fredspris for 2022. Mange mener det ikke var tilfeldig at dommen kom kort tid etter.

Bjaljatski ble satt fri i midten av desember 2025. Han ble løslatt etter en avtale mellom Belarus og USA. Avtalen gikk ut på at Belarus skulle løslate 123 fanger og at han var en av dem.

63-åringen soner i straffekoloni nr. 9 i Horki i Øst-Belarus, kjent for harde forhold, tvangsarbeid, vold og matmangel.

– Vi kaller forholdene tortur. De holdes i månedsvis i bygninger fra 1800-tallet, i celler med dårlig belysning uten frisk luft, sollys, dårlig mat og ingen helsehjelp, sa Kostja Staradubets, en talsperson for Vjasna, til BBC da dommen ble kjent.

Tidligere i år sa Bjaljatskis kone, Natalja Pintsjuk, at hun frykter at ektemannens helsetilstand er blitt verre. Hun vet lite, men andre innsatte har sagt at Bjaljatski har være mye i isolasjon og er syk.

– Det siste brevet ble skrevet med stor tekst. Det tyder på at han sliter med synet. Jeg vet at han har gått ned i vekt og trenger medisiner, sa Pintsjuk til AP.

Nyhetsbyrået snakket også med en annen løslatt fange, Ruslan Akosta, som fortalte at andre innsatte ikke fikk lov til å snakke med Bjaljatski.

– Det ser ut som en konsentrasjonsleir. Sultne fanger er tross alt enklere å håndtere, sa Akosta.

Det er ellers lite som er kjent om hvordan det nå går med Bjaljatski.

Anonyme kilder opplyste til Radio Svaboda at han i sommer måtte operere beina.

Et vanskelig farvel

For denne gang er tre generasjoner av Machado-familien gjenforent i Oslo. Nobelprisvinneren kan holde rundt sine barn og sin mor.

Men alle vet at lykken blir kortvarig. Machado insisterer på å reise tilbake til skjulestedet i Venezuela for å fortsette sin kamp.

Det til tross for at hun mener at regimet til president Nicholas Maduro vil drepe henne gitt sjansen.

I intervjuet med NRK like før morens Oslo-ankomst, sa Ana Corina Sosa at hun vil forsikre moren om at hun støtter kampen.

– En av de vanskeligste sidene av å møte henne, er å vite at vi også må si farvel. For vi ennå ikke har vunnet friheten vår. Vi er helt klart veldig nære, men vi er ikke der ennå, sa Sosa.

– Moren min vil aldri slutte å kjempe for Venezuela.

Selv er Machado tydelig på at familien har måttet betale en høy pris, ikke minst i form av bekymringer for hvordan det går med henne.

– På den annen side så har de vokst. De setter pris på hva demokrati og frihet betyr, men også hva det betyr å ha familien samlet, sa hun.

– Jeg tror jeg likevel aldri at jeg har følt meg nærere barna mine enn de siste månedene – selv om jeg ikke har kunnet klemme dem.

Interessert i utenriks? Hør utenriksredaksjonens podkast: