Revolusjon i Iran

Likevel har landet i 47 år levd under et ideologisk og autoritært regime, som har brukt nasjonens ressurser på militante og regionale kriger i stedet for folkets velferd. Resultatet er sensur, fattigdom, henrettelser og systematisk menneskerettighetsbrudd.

Fra november 2019 til kvinneopprøret «Kvinne, Liv, Frihet» i 2022 protesterte iranere gjentatte ganger mot undertrykkelse og diskriminering. I november 2019 ble internett stengt i ni dager, hundrevis ble drept og tusenvis arrestert. Menneskerettighetsorganisasjoner bekreftet minst 323 drepte, mens uavhengige tall tydet på et langt høyere antall. I årene etter 2022 doblet antallet henrettelser, og politiske demonstranter ble dømt og henrettet etter urettferdige rettssaker.

Men fra slutten av desember 2025 endret situasjonen seg. Det som tidligere ble kalt «protester» ble nå til en «revolusjon». Millioner av mennesker tok til gatene i store og små byer, i religiøse byer og til og med i landsbyer. 8., 9. og 10. januar 2026 samlet enorme folkemengder seg i Teheran, Khoramabad og mange andre steder. En slik bred og samtidig mobilisering har ikke skjedd i løpet av de siste 47 årene.

Regimet svarte med å blokkere internett, telefonlinjer og i enkelte områder også strømmen. Kommunikasjon med omverdenen ble nesten umulig. Kun korte meldinger nådde ut via Starlink. Basij, IRGC og utenlandske militsgrupper som Hashd al-Shaabi skjøt med krigsvåpen etter ordre om å «skyte for å drepe». Militære kjøretøy patruljerte gatene, og sivile områder ble omgjort til krigssoner.

En nær slektning i Teheran sa i en kort samtale: «Vær vår stemme. Dette er en stor revolusjon. Mange er drept. Vi går ut hver kveld og vet at vi kanskje ikke overlever. Men hvis regimet blir sittende, vil de drepe millioner. Vi må fortsette.»

I videoer og øyenvitneberetninger som har nådd ut via Starlink ser man barn som deltar side om side med sine foreldre i revolusjonen. Dette generasjonsopprøret er uten sidestykke. Foreldre vet at de risikerer livet, men sier at fremtiden til barna allerede er stjålet.

Ifølge rapporter fra innsiden har regimeets styrker angrepet sykehus i blant annet Ilam og andre byer. Sårede og til og med døde har blitt bortført fra sykehus. Mange familier våger ikke å ta skadde til behandling av frykt for arrestasjoner eller forsvinninger. Slike handlinger regnes som alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett. Uoffisielle anslag antyder at over ti tusen kan være drept, men det finnes ingen offisielle tall på grunn av full informasjonsblokkering.

Iranere i utlandet har i månedsvis advart om at videreføringen av det islamske regimet ikke bare er farlig for Iran, men også for regionen og verden. Til tross for omfanget av revolusjonen og massakrene, forble internasjonale medier tause i de første dagene. Mange iranere mener at dette ikke skyldtes uvitenhet, men geopolitiske prioriteringer og pågående regionale kriger. Internett-stengningen og mangelen på uavhengige journalister forsterket tausheten, og folket i Iran stod alene i et historisk øyeblikk.

I dag er det ikke lenger snakk om protester, men om en revolusjon der flere generasjoner kjemper sammen. Foreldre holder barna i hånden og går ut i gatene. For de 80 millioner menneskene som lever i Iran er landet i praksis blitt et fengsel. De ber verden om én ting:

Vær Irans stemme.

Del det som skjer. Bruk mediene. Press politikere. Å tie i møte med denne undertrykkelsen er et svik mot menneskeheten og menneskerettighetene.