Ring Kjersti Horn og tilby henne rettighetene til å dramatisere romanen!

Helene Uri har nylig utgitt romanen «I mitt lune hi». Den tar utgangspunkt i virkelige hendelser og har skapt mye debatt. Foto: Berit Roald, NTB

Heldigvis lever vi i et land der diktere står fritt til å dikte.

Aftenposten har de siste dagene hatt en rekke saker og kommentarer knyttet til Helene Uris siste roman «I mitt lune hi». Her tar Uri utgangspunkt i en offentlig dom og spinner en roman rundt de faktaopplysningene som fremkommer i dommen. Debatten rundt romanen illustrerer forholdet mellom kunstnerisk frihet og de etiske utfordringene som kunstnere må ta stilling til når de bruker noe fra virkeligheten i et kunstnerisk prosjekt.

Som teatersjef på Den Nationale Scene (DNS) bestilte jeg en dramatisering av Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» i 2018. Regissøren Kjersti Horn dramatiserte romanen i samarbeid med dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag.

Som kjent fant Aftenpostens kritiker Ingunn Økland så sterke sammenfall mellom romanen og forfatterens egen biografi at hun kategoriserte den som virkelighetslitteratur.

Debattene rundt forfatterskapet til forfattere som Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård og Åsne Seierstad er alle eksempler på hvor utfordrende etikken i den såkalte «virkelighetslitteraturen» kan være. Noen amerikanske anmeldere har kalt både Hjorth og Knausgård for utøvere av kannibalistisk appropriering.

I likhet med Helene Uri var Vigdis Hjorth tydelig på at «Arv og miljø» var en roman, og hun ga teateret frie tøyler til å dramatisere den.

Spørsmålene fra pressen var mange: Hvor går grensen mellom kunst og virkelighet? Hvem sin virkelighetsoppfatning veier tyngst?

Jeg spilte selv hovedpersonens søster, og for oss på scenen var det hverken mulig eller aktuelt å gi et svar på noen av disse spørsmålene.

Etikk er ikke lovregulert

Ingen truet Cappelen Damm med rettssak da de ga ut «Arv og miljø». Men da Den Nationale Scene (DNS) lanserte dramatiseringen av romanen, ble vi varslet om søksmål fra Vigdis Hjorths mor.

Advokatfirmaet Elden krevde erstatning på vegne av henne og hennes avdøde ektemann, altså Vigdis Hjorths foreldre. De mente oppsetningen av «Arv og miljø» var en krenkelse av privatlivets fred. På vegne av DNS avviste jeg kravet.

Etikk er ikke lovregulert, men mediebransjen er blitt enige om både en redaktørplakat og en Vær Varsom-plakat for å sikre balanse i fremstilling av fakta. Innenfor kunstfeltet er det imidlertid kunstnerne selv som fastsetter egen etikk. Innenfor institusjonsfeltet kan ledelsen velge å formulere egne etiske regler for sine institusjoner, men dette er ikke bindende for andre aktører.

Sett fra en teatersjefs perspektiv er det ikke teaterets ansvar å unngå å krenke eller å jobbe i tråd med en Vær Varsom-plakat. Teatrets oppgave er å skape kunst. Den kunstneriske friheten er et grunnleggende ytringsfrihetsprinsipp. På samme måte er en forfatters oppgave å skape historier.

Scenekunstens kraft

At trusselen om rettsforfølgelse først kom da romanen ble dramatisert, forteller noe om teaterets kraft. Denne kraften skal man bruke klokt.

Oppsetningen av «Arv og miljø» på DNS endte aldri i retten. Vigdis Hjorths mors krav om erstatning og varsling om rettssak ble ikke fulgt opp fra hennes side, og saken ble dermed aldri prøvd rettslig.

Hva som er faktuelt sant i romanen, aner jeg ikke. Det som er viktig, er at Hjorth hadde skrevet en knallgod roman som Kjersti Horn gjorde om til en glitrende god teaterforestilling.

Aftenposten kalte Horns oppsetning «rystende godt teater» og ga forestillingen terningkast 6. Forestillingen ble dessuten nominert til Heddaprisen som årets forestilling.

Nå har tydeligvis Helene Uri skrevet en knallgod roman. Hun slår selv fast i Aftenposten 13. januar at hun har skrevet en roman og ingen dokumentarbok. Jeg håper hun ringer Kjersti Horn og tilbyr henne rettighetene til å dramatisere romanen. Tematikken er relevant og aktuell. Og det er et viktig prinsipp i en rettsstat at dommer er offentlige.

Heldigvis lever vi dessuten i et land der diktere står fritt til å dikte!