Slik ble hun en MAGA-maskot

I alle fall Sydney Sweeney, den amerikanske stjernen som de siste månedene har stått i sentrum for en storm som aldri synes å løye. Så klart har det å gjøre med kulturkrigen.

Sweeney har blitt en maskot for MAGA og en provokasjon for resten av venstresiden. I tillegg kommer den andelen av publikum som himler med øynene og mener at selve problemet er at folk snakker ustanselig om Sydney Sweeney når de heller burde snakket om mer vesentlige ting.

Hovedpersonen selv? Hun har sagt fint lite. Stormen rundt Sydney Sweeney er i all hovedsak basert på projiseringer og tolkninger av den typen som gjøres støtt og stadig om dagen, for å kunne plassere folk i det politiske landskapet og dømme dem deretter.

Men la oss ta det fra begynnelsen.

Sydney Sweeney var en av rekke unge stjerner skapt av «Euphoria», den angsty tenåringsserien om rus, depresjoner, vold og mørk seksualitet i en gjeng unge amerikanere. Blant de andre skuespillerne fra serien som har blitt store navn, er Maude Apatow, Hunter Schafer, Jacob Elordi og Zendaya.

Sweeney var den som lignet mest på det klassiske sexsymbolet. En yppig blondine i tradisjonen fra Jayne Mansfield. Hun kunne seile på bølgen fra «Euphoria» inn i høyprofilerte prosjekter som den første sesongen av «The White Lotus», musikkvideoen til Rolling Stones-singelen «Angry», og den kvinnelige hovedrollen i «Anyone But You», en romantisk komedie med Glen Powell som, det skal sies, var like upopulær blant kritikerne som den var populær blant publikum.

Og hun lente seg tungt på sitt sexy image. Sweeney stilte med stadig dypere utringninger på den røde løperen. I våres samarbeidet hun med såpeprodusenten Dr. Squatch om en serie med såper som inneholdt dråper av Sydneys badevann.

Oppmerksomheten såpestuntet fikk, var imidlertid ingenting mot den neste reklamekampanjen hun stilte opp i.

I sommer ble nemlig en storstilt reklamekampanje for American Eagle-jeans lansert over hele USA. Bildene viste frem Sweeney, ofte i en suggestiv positur, akkompagnert av et slogan: «Sydney Sweeney has great jeans».

Ordspillet som står sentralt, er så klart likheten mellom jeans og gener, «genes». Det første kan du kjøpe, det andre ikke.

I en reklamefilm som inngår i samme kampanje, sier Sweeney: «Genes are passed down from parents to offspring, often determining traits like hair color, personality and even eye color. My jeans are blue.»

Dette utløste et backlash av overrumplende dimensjoner. Sweeney og reklamefilmen ble anklaget for å promotere rasisme ved å fremheve blondt hår og blå øyne som en del av det å være genetisk overlegen. Mange fikk assosiasjoner til eugenikk, altså den ganske så tvilsomme læren som gikk ut på at menneskerasen burde forbedres gjennom å velge ut hvilke egenskaper som skulle få videreføres, og til ren nazisme.

Det hele må kunne kalles noe overspent. Reklamekampanjen kunne riktignok oppleves som gammelmodig, med sitt fokus på en type skjønnhet som alltid har vært lett å selge: Blond, blåøyd, sexy.

Det er absolutt tenkelig at sjefene for American Eagle har kjent vinden blåse i konservativ retning, og handlet deretter. Men det er ikke lenge siden lignende ting ville gått langt under radaren, eller kanskje fått noen til å himle med øynene.

At det ble huskestue, handler mest av alt om det kulturelle klimaet, om et USA fylt av uro, der mange frykter strømningene i politikken og kulturen som synes å fornekte at den amerikanske befolkningen har røtter i mange land og verdensdeler.

Tidligere i høst vakte det oppsikt at arbeidsdepartementet hadde delt reklameplakater som oppfordret amerikanere til å verve seg til ICE. Illustrasjonene på plakatene hadde en stil som minnet om femtitallet, og praktisk talt alle personer var hvite.

Det var ellers ikke bare stemmer til venstre som begynte å oppfatte Sydney Sweeney som en slags gallionsfigur for MAGA.

I kjølvannet av American Eagle-kontroversen var det nærmest en kø av konservative skikkelser som stod klare til å omfavne Sweeney. Texas-senator Ted Cruz gikk ut og sa at venstresiden var motstandere av vakre kvinner.

Visepresident J.D. Vance spådde at kontroversen ville være bra for republikanerne. Fox News hevdet at Sweeney var offer for en «woke mob», og Donald Trump kalte American Eagle-reklamen for «the HOTTEST ad out there.»

Som om ikke det var nok, ble et tidligere drama hentet frem fra glemselen. I 2022 hadde Sweeney arrangert en sekstiårsdag for moren sin, og lagt ut bilder derfra. Internett kastet seg over dem. Det tok ikke lang tid før de hadde pekt ut noen røde capser som fremsto som MAGA-capser. En eldre gjest så ut til å ha på seg en «Blue Lives Matter»-T-skjorte, altså slagordet som markerte støtte til politiet i kjølvannet av «Black Lives Matter»-demonstrasjonene i 2020.

Sweeney måtte gå ut og forklare at capsene var en vits, som egentlig bar teksten «Make sixty great again».

Da hun ble spurt i et intervju om hun syntes det var en god idé å vitse om at hennes eget utseende var genetisk overlegent i 2025, avfeide hun problemstillingen. Det var ikke nok til å roe ned kritikerne. Og da det kom frem at hun hadde registrert seg som republikaner da hun flyttet til Florida, var det nok av dem som følte at de hadde fått bekreftet det de hadde ant hele tiden.

Likevel er det eneste man altså vet om Sydney Sweeneys politiske tilbøyeligheter at hun er registrert republikaner, og at en eldre slektning eller venn av familien støtter «Blue Lives matter.»

Hele saken handler først og fremst om noe annet enn Sweeney. Det handler om en kamp om hegemoni og idealer, det handler om en tid full av omveltninger, om det kraftfulle tilbakeslaget mot mangfoldskampen. Og det handler om det nervøse behovet for å plassere folk.

Hva angår Sydney Sweeney, er det også en side av saken at filmene hennes ikke akkurat går så det gviner om dagen. Både den stjernespekkede «Eden» og dramaet «Christy», der hun la på seg nesten fjorten kilo og gikk gjennom hard og langvarig trening for å spille bokseren Christy Martin, floppet på kino.

Slik sett blir historien også en fortelling om at kunsten fortsatt betyr noe. Hvis du spiller i noe folk vil se, og respekterer, er du en skuespiller.

Hvis ingen ser dem, blir du i desto større grad definert av de hissige og polariserte diskusjonene langt unna kinolerretet.