Som fastlege møter jeg stadig unge som aldri har lært forskjellen mellom ubehag og sykdom

Vi kan ikke plassere robusthet i spesialisthelsetjenesten. Det må bygges før ungdom havner der, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto, modellklarert: Wilma Nora D. Nygaard, NTB

Som fastlege møter jeg stadig unge som aldri har lært forskjellen mellom ubehag og sykdom.

Henvisningstallene til psykisk helsevern øker voldsomt. Ungdom står i kø for helsehjelp som ikke finnes. Ventelistene er måneder lange. Foreldre og unge uttrykker fortvilelse over et system som svikter. Dette er noe jeg som fastlege hører daglig. Og ja, kapasiteten i psykisk helsevern er presset til bristepunktet. Men vi overser en helt sentral del av problemet: mangel på robusthet.

Forskjellen mellom ubehag og sykdom

Som fastlege møter jeg stadig unge som aldri har lært forskjellen mellom ubehag og sykdom. Ikke fordi de er svake eller blir lett krenket, men fordi samfunnet rundt dem har endret seg dramatisk over de siste årene.

På sosiale medier flommer det over av informasjon om angst, ADHD, dissosiasjon og utbrenthet. Det kreves bare en dårlig dag før unge googler seg frem til en diagnose. Normale følelser som uro, engstelse, stress og kjærlighetssorg tolkes som tegn på sykdom. Samtidig selges ideen om helsehjelp som den eneste løsningen: time til psykolog eller medisin, så blir man bra.

Slik fungerer ikke livet. Og slik fungerer ikke psykisk helse.

Også i hjelpeapparatet har fokuset endret seg. Vi spør om symptomer, ikke strategier. Vi kartlegger sårbarhet, men overser styrke. Vi spør hva som er vondt, men ikke hva som har hjulpet før. Og når behandlingstilbudene er sprengt, sitter mange igjen med en følelse av at det eneste som kan hjelpe, er noe de ikke får tilgang til.

Klare å stå i motgang

Å være robust er ikke det samme som å være usårbar. Det handler heller ikke om å ignorere psykiske plager. Tvert imot.

Robusthet betyr å:

• Tåle ubehag uten å få panikk.
• Forstå egne reaksjoner.
• Klare å stå i motgang uten å tolke det som sykdom.
• Bygge rutiner som skaper trygghet.
• Vite at livet inneholder smerte uten at du er syk av den grunn.

Dette er ferdigheter, ikke personlighetstrekk. Ferdigheter kan læres, øves på og bygges opp over tid.

Viktigere enn noen gang

Ungdommer vokser opp i et samfunn som aldri har vært mer komfortabelt, men heller aldri mer psykisk krevende. De sammenligner seg konstant med glansbilder på Tiktok og Instagram. De får umiddelbar bekreftelse, eller avvisning, i kommentarfeltet. Og den digitale støyen gjør det vanskelig å erkjenne hva som faktisk er vanlig, sunt og normalt.

I dette landskapet trenger unge mer robusthet.

Det betyr ikke at vi skal snakke mindre om psykisk sykdom. Selvfølgelig skal ungdom med reell lidelse få hjelp. Men vi må også tørre å snakke om at mye av det som gjør vondt, er en del av livet, ikke en diagnose.

Kan trenes

Robusthet læres ikke i en psykologtime. Den læres der ungdom lever: på skolen, med venner, i idretten, i familien og i møter med helsesykepleiere og fastlegen.

Vi kan ikke plassere robusthet i spesialisthelsetjenesten. Det må bygges før ungdom havner der.

Fastlegen, læreren, treneren og foreldrene er minst like viktige som psykologen. Og helsevesenet må tørre å si høyt at helsehjelp handler om mer enn diagnoser og medisiner. Det handler om å bygge kapasitet som ungdommer skal bære med seg inn i resten av livet.

Hvis vi virkelig vil hjelpe ungdom, må vi stille andre spørsmål:

Hva har hjulpet deg før?

Hvordan kan vi bygge mer av det?

Hva gjør deg sterkere?

Hvis vi klarer å flytte samtalen dit, kan flere unge få det bedre. Ikke ved å stå kortere tid i kø til psykolog, men ved å stå stødigere i eget liv.