Stavanger fortjener bedre enn institusjonell arroganse på Kannikhøyden

KRONIKK: Tilbygget til Rogaland Teater og Stavanger museum presenteres som et «kulturminne fra vår tid». I realiteten fremstår vinnerforslaget «Etter Eckhoff» som et modernistisk brudd med byens klassiske arkitektur, vedtatt mot arkitekturpolitikk og innbyggernes ønsker.

Oversiktsfoto over Stavanger Museum (t.v.), Rogaland Teater, Rogaland fylkeskommune sine lokaler i Kannik. Foto: Fredrik Refvem

De klassiske teater- og museumsbygningene fra 1890 og 1893 er blant byens aller viktigste kulturelle institusjoner. Ordfører Tormod Wilson Losnedal (H) har uttalt at teateret betyr mye for Stavanger, og at det er et ikonisk kulturbygg i nasjonal sammenheng. Alle inngrep på tomten må derfor vise varsomhet overfor den klassiske arkitekturen på området, noe også byarkitekt Henrik Lundberg har vært tydelig på.

Fra kommunens arkitekturplan, Plan A, heter det at bygg skal være vakre og bidra til byens særpreg, og at ny bebyggelse skal gi gode sammenhenger og gjøre byen mer helhetlig. Skal nybyggene være i tråd med arkitekturplanen, må de derfor ikke bli en dominerende kontrast. De skal i stedet komplimentere den klassiske arkitekturen fra 1800-tallet.

Modernistisk og identitetsløst

Juryen, bestående av politikere og arkitekter, valgte «Etter Eckhoff» med en visjon om et «kulturminne fra vår tid». Ser vi derimot nærmere på det foreslåtte nybygget, er det vanskelig å forstå hvordan det skal bli et kulturminne for fremtiden. Tegningene bærer preg av et modernistisk uttrykk, som står i skarp kontrast til omkringliggende arkitektur.

Tilbyggene har en minimalistisk profil som kan gi assosiasjoner til en bunker, og bidrar ikke til en naturlig overgang mellom gammelt og nytt. Minimalistiske teater- og museumsbygninger er verken nytt eller unikt. «The Met Breuer» i New York og Kolumba Museum i Köln er eksempler på slike. Vi trenger heller ikke å dra lenger enn til Oslo, hvor Nasjonalmuseet med sitt bunkeraktige uttrykk har vært gjenstand for kraftig kritikk.

«Etter Eckhoff» føyer seg på denne måten inn i rekken av modernistisk arkitektur som i økende grad dominerer norske byer. Den har ingen tilknytning til Stavangers kulturarv. Slik nybygget er foreslått i tegningene, vil det dominere sine omgivelser og være på kollisjonskurs med den klassiske arkitekturen som tiltrekker titusenvis av turister til Stavanger hvert år.

Uten demokratisk forankring

Et annet aspekt er hvordan Stavangers befolkning opplever nybygget. I en avstemning fra Stavanger Aftenblad der 1092 deltagere deltok, mente 69 prosent at forslaget «Alt henge samen» var det peneste av seks forslag. Forslaget som til slutt ble valgt av den offisielle juryen, fikk bare fire prosent støtte i Aftenbladets avstemning, noe som ga forslaget en delt sisteplass.

Det er naturligvis ingen som mener at en arkitektkonkurranse skal være en ren popularitetskonkurranse. Juryen må vurdere tekniske krav og logistikk som folk flest har begrenset innsikt i. Men når avstanden mellom ekspertenes dom og innbyggernes preferanser er så total, og i tillegg er del av et gjentagende mønster i andre byer, står vi overfor et legitimitetsproblem.

En byutvikling som overkjører befolkningens ønsker for eget nærmiljø, er en byutvikling uten demokratisk forankring. Denne konflikten ser vi også konturene av i demografiske undersøkelser. Stadig flere meningsmålinger viser at en større andel av befolkningen foretrekker klassisk arkitektur. I en landsdekkende meningsmåling utført av analysebyrået Respons, svarer 30 prosent at de foretrekker klassisk arkitektur, mot åtte prosent for modernistisk arkitektur. I samme meningsmåling svarer 71 prosent av unge i aldersgruppen 18 til 24 år at de foretrekker klassisk arkitektur. Preferansen for det klassiske er med andre ord spesielt sterk blant kommende generasjoner – altså de generasjonene som skal leve med dagens beslutninger i byutviklingen.

Modernistisk arkitektur mister fotfeste

Dette vitner om et demografisk skifte hvor modernistisk arkitektur har stadig svakere oppslutning i befolkningen, noe Arkitekturopprøret er et uttrykk for. Det er bekymringsfullt at et offentlig prosjekt som vil endre en av byens viktigste bygninger, ikke gjenspeiler befolkningens preferanser. Og når Stavanger kommune har vedtatt en arkitekturplan med helhet som en viktig målsetting, er det uforståelig at modernistisk arkitektur skal plasseres vegg-i-vegg med verneverdig klassisk bebyggelse.

Når milliarder av fellesskapets kroner skal investeres i bygg som skal stå i generasjoner, hviler det et tungt samfunnsansvar på lokale planmyndigheter. Prosessen rundt nybyggene vitner ikke om at beslutningstagerne er sitt ansvar bevisst. Ambisjonen om et fremtidig kulturminne realiseres neppe gjennom «Etter Eckhoff». Snarere risikerer prosjektet å bli stående som et varig monument over en institusjonell arroganse som har mistet kontakten med både innbyggerne og byen den forvalter.