Støre kan juble, men hverdagen blir alt annet enn en fest

Den snuoperasjonen Jonas Gahr Støre har vært gjennom det siste året, vil stå igjen som noe av det mest spektakulære i norsk politikk.

Fra å stå i Finnmark med nordavind fra alle kanter i desember, bokstavelig talt. Men også i form av elendige meningsmålinger, idiotforklaringer og et parti som truet med å kaste ham.

Til en valgkamp der han har vært en trygg, selvsikker og ubestridt statsministerkandidat for Arbeiderpartiet.

Man kan nesten lure på om det er den samme mannen. Eller kanskje snarere det samme partiet?

Alt snudde

Nesten uansett hvor jeg har vært de siste årene, har noen kommet bort for å snakke om statsministeren.

«Han har det ikke lett, han Støre, men… », har vært gjennomgangstonen.

Selv om folk har erkjent at Støre har hatt sin dose uflaks, har regjeringa hans vært kronisk upopulær.

Ved et trylleslag snudde alt. Sp dro, Stoltenberg kom. Og Trump strødde tryllestøv over Støre og Stoltenbergs «trygg styring-prosjekt» ved å gjøre verden usikker og hard.

Når Støre nå blir gjenvalgt som statsminister, er det en oppreisning ikke bare i offentligheten, men også blant sine egne.

Det er en karamell han bør suge på mens han kan.

Krevende

Om det har vært krevende å styre landet så langt, vil det være en sommerdag mot det som vil komme.

Ap trenger ikke bare Sp og SV for å få flertall, de må også ha med seg Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Ideelt sett vil nok Støre ønske å kjøre slalåm i Stortinget, og finne flertall fra sak til sak. Men budsjettet må han bli forhandle med sine røde og grønne samarbeidspartier. De vil hale og dra for å gjøre Støre rødere og grønnere.

Paradoksalt nok har en del av Aps suksess det siste året vært en tydelig høyredreining.

I tillegg vil det være en helt ny situasjon der de i realiteten også vil være beinharde konkurrenter.

SV, MDG og Rødt har framstått som tre ganske like partier i valgkampen, og vil kjempe om mange av de samme velgerne og sakene. Et såret og vonbrotent SV, et kampklart Rødt og et MDG med fornyet selvtillit og gjennomslag.

Senterpartiet vil nok trives svært dårlig i dette selskapet.

Trøsten er at stemningen er atskillig dårligere på borgerlig side.

Høyre gjør som ventet et svært dårlig valg, og verken havarikommisjon eller valgkomite vil bli arbeidsledig med det første.

Borgerlig side minner om en branntomt

I Venstre er stemningen om mulig verre. Venstre risikerer nå en stortingsgruppe bestående av kun Guri Melby, Grunde Almeland og Abid Raja. En rekke av partiets dyktige profiler forsvinner med et pennestrøk, eller noen desimaler om du vil.

Mange i Høyre og Venstre vil nok utpeke Sylvi Listhaug som syndebukk. Frp har gjort et formidabelt valg, og vil være den store kraften på borgerlig side. Spørsmålet er hvordan de vil bruke den. Tilliten som ble bygd til Siv Jensens Frp, er nok i manges øyne revet ned av Sylvi Listhaug.

Likevel bør de først og fremst sjelegranske seg selv. Der Høyre har manglet et politisk prosjekt velgerne tror på, har Venstres valgkamp vært en oppvisning i vaklende budskap.

Når Jonas Gahr Støre etter seiersrusen må forberede seg på en svært krevende periode, kan han trøste seg med at det ser verre ut hos naboen.

I dag minner borgerlig side mest om en branntomt.

Akkurat nå er det vanskelig å få øye på om det kommer en fugl Føniks opp av asken.

Det nærmeste må være det lille mirakelet at KrF har karet seg over sperregrensa.