Svarer om boikott: Øyafestivalen er en arena for musikalsk solidaritet

Vi har med interesse lest tilsvaret til vårt debattinnlegg om boikott av Øyafestivalen.

En viktig presisering: Vi tror på og deltar aktivt i lokale og globale aksjoner for boikott, sanksjoner og deinvesteringer (BDS) som strategisk rammer Israel økonomisk og politisk. Men skal alle festivaler som samarbeider med Superstruct, boikottes? Rammer slik boikott Israel, eller norsk kulturliv?

Situasjonen i Gaza og på Vestbredden er tidskritisk og kaotisk, mediedekningen upålitelig og mange er usikre på hva «ekte» solidaritet er. Hva skal vi kjempe med? Vi mener at:

1. Nå er det tidskritisk få så mange som mulig i direkte tale, spesielt utenfor vår begrensede solidaritetsleir. Vi vil etter beste evne nå de ca. 85.000 besøkende på Øya. Dette gjøres best fra innsiden, ikke som protest fra utsiden. Vi må innse at solidaritetsbevegelsen ikke har lykkes i å mobilisere mange nok.
2. Øyafestivalen er åpen om sine partnerskap. Og de er entydig propalestinske. Festivalen er en sentral arena for propalestinske artister og en stor møteplass for folk vi mener det er mulig å mobilisere. Palestinastanden vår vil tilby samtaler og diskusjoner, oppdatert informasjon fra Gaza, oppfordringer til praktisk aktivisme og mulighet til å kjøpe solidaritetsvarer. Etter avtale med Palestinian Medical Relief Society går alt salgsoverskudd direkte til deres lokale medisinsk arbeid i Gaza (i likhet med overskuddet på 750.000 kroner etter solidaritetskonserten for Gaza i januar).
3. Kravet fra BDS-bevegelsen/Pacbi til Superstruct-eide og samarbeidende festivaler er tydelig: De oppfordres til å distansere seg fra KKRs «israelske» investeringer og å respektere BDS-retningslinjene. Øya og Palmesus har gjort dette på sine nettsider. Der krever de også stans av folkemordet og solidaritet med Gaza og palestinerne. I likhet med Palestinakomitéen anerkjenner vi derfor Øyas arbeid for å ta offentlig avstand fra KKR og oppdatere sine etiske retningslinjer. Øya kan fortsatt gjøre mer. Det vil vi bidra til, derfor er vi der.
4. At artister som i årevis har fremmet palestinernes sak, anklages for støtte til folkemord om de spiller på Øya, er en absurd kortslutning. Det splitter og svekker solidaritetsbevegelsen. Kommentarfeltene har vært overraskende giftige etter kronikken vår. Det er drøyt å tillegge andre skitne agendaer når vi vet at vi har et felles ønske om å bidra til å stanse folkemordet.
5. Vårt kjernespørsmål er: Hva er strategisk mest effektivt i boikott- og solidaritetsarbeidet – og hva er symbolpolitikk? Sentralt drøfter BDS-bevegelsen forholdet til Superstruct-boikott slik: «Hvordan kan vi balansere våre etiske prinsipper på den ene siden med strategisk effektivitet på den andre, uten å miste synet av noen av dem? Hvordan kan vi sikre at vi aldri går i fellen med renhetspolitikk, eller etisk inkonsistens? Disse spørsmålene er et konstant trekk ved våre vurderinger og tilnærminger til enhver kulturell boikottkampanje, og er spesielt komplekse i dette tilfellet.» (Vår oversettelse og utheving.)
6. Vi vil handle ut fra evidens og respekt for palestinernes ønsker, slik de blant annet uttrykkes i BDS-kravene. Vi har også konsultert flere av våre palestinske kontakter om synet på et begrenset samarbeid med Øya. Svarene var entydige: Vi har ikke råd til å gi fra oss muligheten til å nå flest mulig. Festivalene er viktige arenaer for konkret solidaritet. At noen kaller dette kulturvasking av Øya er en avsporing vi tar med stor ro.

Til slutt: Noen har gitt uttrykk for at de ble overkjørt av at Artistenes blandakor ble brukt som signatur på vår forrige kronikk, og som samarbeidspartner med Øya. Det beklager vi, og har trukket dette, mens Oslo Solidarity og Spillerommet fortsetter samarbeidet.

Med dette avsluttes debatten fra vår side.