«Tettpakket trollspenning»

«Oppfølgere blir aldri bra uansett», sier en av figurene i «Troll 2». Og det kan være risikabelt å gi kritikere en opplagt lissepasning av denne typen.

Likevel kan jeg konstatere at «Troll 2» er bra. Faktisk nesten like bra som eneren. Norske troll er fremdeles like tøffe som andre filmmonstre.

Det er også åpenbart at regissør Roar Uthaug fremdeles vet hvordan et effektivt og effektfullt actioneventyr skal skrus sammen.

Han bygger videre på sin første «Troll»-film fra 2022, og utnytter dens muligheter til å videreutvikle dette universet med tettpakket trollspenning og flere spektakulære sekvenser.

Det «Troll 2» hadde trengt mer av, er en større grad av humoristisk snert og ironi, for det meste fortelles med et påklistret alvor som ikke helt kler historien.

Hangen til å leke Hollywood krever også en viss overbærenhet. Likevel er underholdningsverdien god og eventyrfølelsen sitter.

Og som en annen figur svarer på det første utsagnet: «Alle elsker oppfølgere».

Digert troll i dvale

Tre år etter de dramatiske begivenhetene i den første «Troll», blir paleontologen Nora Tidemann (Ine Marie Wilmann) igjen dratt inn i trollenes verden av Andreas Isaksen (Kim Falck).

Det viser seg at det gamle kraftverket på Rjukan skjuler en hemmelighet, nemlig et digert troll i dvale.

Det har de siste årene vært gjenstand for et forskningsprosjekt, ledet av professor Marion Rhadani (Sara Khorami). Nå våkner trollet, bryter seg ut og legger ut på en destruktiv vandring nordover.

Nora, Andreas og Marion følger etter for å forsøke å finne ut hva trollets motiver egentlig er. Derfor får de haik med Forsvarets innsatsstyrke, ledet av en annen kjenning fra den første filmen, nemlig kaptein Kristoffer «Kris» Holm (Mads Sjøgård Pettersen).

Noen utrolige bilder

Ett av de beste trekkene ved den første filmen, var å la oss se gamle eventyrmyter i en moderne kontekst.

Når oppfølgeren byr på mer av det samme, får man også en uunngåelig «mer av det samme»-følelse. Det er imidlertid ikke et avgjørende ankepunkt, all den tid «Troll 2» inneholder flere imponerende scener.

Oskar Dahlsbakkens stilige foto, Christian Schaannings kolossale lyd, Kojas gjennomførte produksjonsdesign og Espen Syberg og Mikael Windelins detaljerte effekter holder høy kvalitet.

Det samme gjelder Johannes Ringens pulserende filmmusikk, som underbygger spenningsoppbyggingen.

De digitale trollene er fantastiske. Dramatiske begivenheter på et kjent skisted inneholder noen utrolige bilder. Og for en trønder, er det ganske spesielt å se det siste slaget utspille seg i svært kjente og kjære omgivelser.

Det er, som alltid, synd at de fleste kommer til å se denne Netflix-filmen på en flatskjerm, for den er åpenbart skapt for å oppleves på et stort lerret med full kinolyd.

Mer kunstig enn kult

«Troll 2» er ganske god på å kopiere Hollywoods monsterfilmkonvensjoner, men kunne med fordel ha lekt litt mer med dem.

Også denne gangen ser man klare paralleller til for eksempel «Jurassic Park», «Godzilla» og «Pacific Rim», men jeg savner en norskere vri.

Det kan nesten virke som om manuset også er skrevet med amerikanske floskeluttrykk i bakhodet. Eksempelvis får man fornorskede versjoner av både «come get some», «it’s been an honor» og «it’s not our fight», som kanskje er mer kunstig enn kult.

Ine Marie Wilmann, Kim Falck, Mads Sjøgård Pettersen og Sara Khorami er imidlertid et godt ensemble, som gjør sitt beste for å selge ideen om figurenes paralleller til det «hollywoodske», selv om de har få muligheter til å tilføre rollene særlig dybde.

Heldigvis kommer Anne Krigsvoll inn som en komisk befrielse som lokal Trondheimshistoriker i filmens siste del («Herre vein!»).

Man kan nok flisespikke på Roar Uthaugs trang til å låne rikelig fra sine forbilder, men samtidig er han åpenbart en dyktig regissør av akkurat denne typen underholdningsfilm.

Det er ikke helt usannsynlig at både Steven Spielberg, Roland Emmerich og Guillermo Del Toro vil kunne gi «Troll 2» noen anerkjennende nikk.