Vår rettsstat er ikke basert på «gatas parlament»!

Det er ikke er behov for resosialisering i form av en myk overgang fra fengsel til frihet. Den overgangen har Jan Helge Andersen for lengst gjennomført, skriver innleggsforfatteren. Foto: Ane Hem, NTB

Vår rettsstat er ikke basert på «gatas parlament»!

Den meget erfarne rettspsykiateren Randi Rosenquist skriver i Aftenposten om forvaringsdommen mot Jan Helge Andersen, som er dømt i forbindelse med Baneheia-saken. «Også Høyesterett kan ta feil», skriver hun, og hun «har lest høyesterettsdommen med stigende forbauselse og bekymring».

Uavhengig av hennes innvendinger vil jeg tro at de fleste med en viss erfaring fra strafferettspleien umiddelbart vil mene at en forvaringsdom på to år i seg selv gir liten mening. Hele Høyesterett besto denne gangen av tidligere gode kolleger av meg. Mindretallet kommer utvilsomt best ut, men flertallet er ikke så ille som det kan se ut som.

Dommen er avsagt, hva nå?

Det ble ikke satt noen minstetid. Høyesterett har dermed overlatt til Kriminalomsorgen med samtykke fra påtalemyndigheten når som helst å la Andersen gå over fra fengsling til forvaring i frihet på vilkår.

Det er et spørsmål som Høyesterett ikke har tatt stilling til, og som avhenger av hva som ellers skal til for at forvaringsdømte fortsatt skal holdes i fengsel.

Det er ikke noe krav om at forvaringsdømte skal tilstå for å bli løslatt. Det er noe annet når en forbrytelse er ideologisk motivert.

Behandling?

Det er neppe noen psykiater eller psykolog som vil innlede et behandlingsforløp med en uvillig pasient som uansett må løslates etter to år. (Jeg anser således en forlengelse av forvaringsdommen om utelukket.) Det vil si to år etter at han ble pågrepet da Gulating lagmannsrett avsa dommen i juni i fjor.

For selv om Høyesterett ikke fastsatte noe varetektsfradrag, regner jeg det som en menneskerettighet at varetektstiden skal trekkes fra – det er «tid» det også. Ellers vil fengslingstiden bero på Høyesteretts berammelsesprogram. I dette tilfellet er det gått åtte måneder, det er ikke til å kimse av.

Ut fra min erfaring som underdirektør og leder for sosialavdelingen i Ullersmo fengsel i åtte år kan jeg uten videre slå fast at det ikke er behov for resosialisering i form av en myk overgang fra fengsel til frihet. Den overgangen har Andersen for lengst gjennomført.

Det er ingen klassiske, faglige grunner til at Andersen fortsatt skal være i fengslig forvaring. Det er ikke vanskelig å forestille seg at Kriminalomsorgen og påtalemyndigheten vil kvie seg for å ta noe initiativ, men det er deres fordømte plikt.

En hake

Kan Andersen selv begjære seg løslatt? Ja, forsvareren bør uansett straks sette i gang prosessen.

Her er det en hake: «Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før ett år etter at forvaringsdommen (…) er endelig.»

Det vil si at etter loven skal ikke varetektstiden regnes med. Normalt er ikke det noe problem, men med en dom på to år ser vi straks at det ikke rimer med vår rettsstat og med menneskerettighetene at Andersen må vente i to år etter høyesterettsdommen. En anførsel om slik motstrid må trumfe en avvisningspåstand og kan materielt ikke være til hinder for en overgang til forvaring i frihet.

Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes. Og når saken kommer til doms, vil ingen av de vanlige grunnene for å nekte overgang til forvaring i frihet være til stede. Påtalemyndigheten må til og med ut fra sin objektivitetsplikt støtte begjæringen. Fortsatt fengsling kan ikke begrunnes med: «Ja, men det er så mange som blir sinte hvis han løslates nå!»

Vår rettsstat er ikke basert på «gatas parlament»!