Vi kan ikke ha foreldresamtaler som minner om lønnsoppgjør

Skolen skal ikke være et kontor for klager og rettighetskrav, skriver innleggsforfatteren. Foto: Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB

Skolen er blitt et trepartssamarbeid.

Skolen burde være en fellesarena for læring og fellesskap. Men i dag er den blitt forvandlet til et marked: Eleven er kunde, foreldrene klient og læreren tjenestetilbyder.

Hva blir resultatet? Elever får ikke den oppfølgingen de trenger, lærere drukner i byråkrati, og altfor mange foreldre er for passive når det gjelder egne barns læring og dannelse.

«Mobbeparagrafen» paragraf 9a, «lov om tilpasset opplæring» og andre rettighetslover har et godt formål: å beskytte elevene. Men i praksis har de gjort skolen til et innviklet system som hemmer læring og svekker fellesskapet. Skolen skal ikke være et kontor for klager og rettighetskrav, den skal være en arena for undervisning.

Foreldre kan ikke sitte passive og vente på at systemet tar ansvar. Det skjer i for stor grad i dag. Barnas læring og dannelse krever voksne som er til stede og engasjerte, som følger opp skolehverdag og trivsel, og som tar ansvar for egne barns dannelse. Når foreldrene svikter, svekkes både barnas utvikling og skolens evne til å være en levende fellesarena. Skolen skal ikke oppdra våre barn. Det ansvaret må foreldrene ta.

Samtidig som skolen skal holde distanse til oppdragelse, må foreldrene ta et større ansvar. Skolen kan ikke gjøre dette for oss. Når vi som foreldre svikter, står barna uten dannelse, noe som gjør utdannelse vanskelig.

Rettighetshysteriet har gjort lærere til tjenesteytere og elever til kunder. Men aller mest avslører det hvor mange foreldre som ikke kobler seg på skolehverdagen. Skal skolen være en levende fellesarena for alle, kan vi ikke ha foreldresamtaler som minner om lønnsoppgjør.