Vi trenger ikke mer polarisering. Vi trenger en ny uenighetskultur.

Det vi trenger, er ikke mer polarisering. Det vi trenger, er en ny uenighetskultur, skriver innleggsforfatteren. Foto: Olav Olsen

Der det burde vært faglige rom for refleksjon, ender det ofte heller opp med moralske skyttergraver.

Vi er i ferd med å miste evnen til å være uenige. Ikke fordi vi mangler meninger, men fordi meninger i økende grad oppleves som angrep. I en tid hvor følelsene er sterke og identitet står i sentrum, tolkes selv forsiktig uenighet fort som en trussel.

Vi ser det overalt: i diskusjoner om klima, krigen i Midtøsten, migrasjon og ikke minst i spørsmål knyttet til kjønnsinkongruens.

Når et tema blir så ladet at det ikke lenger er trygt å stille åpne, kritiske eller undrende spørsmål, lider ikke bare ytringsrommet. Kunnskapen lider også. Da forsvinner nyansene. Da lukkes det som burde vært faglige rom for refleksjon, og det åpner seg i stedet moralske skyttergraver.

En faglig stillhet

Innenfor arbeidet med kjønnsinkongruens har jeg opplevd at ytringsrommet er blitt trangt. Det er stadig vanskeligere å stille spørsmål uten å bli tolket som ideologisk, fiendtlig eller politisk motivert. Dette skjer til tross for at flere uavhengige fagmiljøer og granskningsorganer, blant annet UKOM i Norge, Cass Review i Storbritannia og Socialstyrelsen i Sverige, har understreket behovet for større forsiktighet, tydeligere ansvarslinjer og bedre dokumentert praksis.

Et eksempel på dette ytringsklimaet er en kommentar som nylig ble skrevet på vår Facebook-side:

«Feltet er helt samla i den trygge faglige konsensusen som er at transfolks finnes, at behandling gir gode resultater, få bivirkninger og minimalt med uønsket utfall. […] De eneste som mener noe annet er de samme med aktører som Trump, Putin og SEGM. Polariseringen gjøres av dere. Alene.»

Dette er langt fra den groveste kommentaren vi har mottatt, men det illustrerer tonen. Slike ytringer er blant grunnene til at vi i Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) har gjort siden om til en ren informasjonsside.

Kommentaren er ikke et avvik. Det er en type retorikk som er blitt forutsigbar i sin struktur. Man erklærer faglig konsensus, diskvalifiserer enhver kritisk røst og knytter uenighet til autoritære, fiendtlige krefter. Slike ytringer gjør det ikke mulig å føre en faglig samtale. De gjør det farlig.

Uenighet er ikke farlig. Stillhet er.

Dette handler ikke bare om én sak. Det handler om en større utvikling i samfunnet vårt, der ytringsrommet innsnevres av moralsk press, og der den som stiller spørsmål, risikerer å bli kastet ut av samtalen.

Men uenighet er ikke farlig. Det er stillhet som er farlig. Når fagfolk slutter å si det de mener, eller lar være å delta i debatten for å unngå sosial eller profesjonell risiko, mister vi den kritiske motstanden som holder kunnskapen levende. Det er i friksjon at ny innsikt oppstår, ikke i ekkokamre.

Det vi trenger, er ikke mer polarisering. Det vi trenger, er en ny uenighetskultur. En kultur hvor følgende er til stede:

• spørsmål er lov, også når svarene er ubehagelige
• nyanser ikke mistenkeliggjøres, men etterspørres
• det er plass til å være i tvil, og plass til å være uenig, uten å miste sin faglige integritet

Et samfunn som ikke tåler uenighet, tåler heller ikke utvikling. Og et fagfelt som ikke rommer kritikk, vil heller ikke romme kompleksiteten i de menneskene det skal hjelpe.

Derfor håper jeg at 2026 blir året hvor vi tar et skritt tilbake, puster og tør å gjenåpne rommet for uenighet. Ikke for å vinne, men for å forstå.