Viktig melding om Ryfast – fra Kim Larsen

KOMMENTAR: Nå skjer det – endelig – noe med de spinnville prisene i Ryfast. Men Kim Larsen har en viktig melding som MÅ med.

Vidar Wollum og Ståle Veland i aksjonsgruppen «Vi som krever billigere bompenger i Ryfast» gir seg ikke før makstaksten kommer under 3000 kroner i måneden. Nå får de litt hjelp, men bare litt. Foto: Tor Inge Jøssang

Kim Larsen (1945–2018), du vet, han dansken med den enorme komlekjeften, han som sang om «De smukke unge mennesker», er tillagt et godt sitat:

«Jeg kan ikke forstå hvad en regering skal gøre godt for, hvis det ikke er for at hjælpe de svage. De sterke skal sgu nok klare sig».

Kim Larsen. Foto: Fredrik Refvem

Tilfeldighetene ville ha det slik at jeg hørte på Kim Larsen på vei ut til Tau på torsdag. Dansken sang så fint om noen smukke, unge mennesker at jeg ikke enset at jeg ble ranet på vei ut til folkemøte i den nya kjerkå på Tau.

110 kroner forlot meg og Teslaen min et sted mellom Tjensvoll og Solbakk. Lavterskellandeveisrøveriet gjentok seg på returen.

Undertegnede var en slags programleder for dette folkemøtet. Jeg vil straks og med en gang beklage at jeg kom til å åpne med det teologisk tvilsomme «Herrens veier er uransakelige, men de er jaffal uten bompenger».

Uansett. Strandbuen har sett seg lei på å bli flådd i Ryfast, og det er lett å forstå. 2600 personer pendler gjennom denne tunnelen. Hvis de pendler med en eksosbil, kan prisen komme opp i 6300 kroner. I måneden! El-bil er litt rimeligere, men å betale 4450 i måneden for å kjøre til jobb, er et solid innhogg i lommeboken. Mange betaler bompenger i Norge, men ingen betaler i nærheten av folk på Tau, Jørpeland, Hjelmeland og innover der.

Alle ser at dette ikke går. Og nå skjer det noe.

Dyrt og urettferdig

6300 kroner i bom? Du må tjene 10.000 ekstra i måneden før skatt for å gå i null. Raseriet som piplet fram fra alle vaffeljakkene som var samlet i den nya kjerkå på Tau, er lett å forstå. Aksjonene, støyen og argumentene fra strandalandet blir lagt merke til.

Alle partier som har luftet tanker om takstene i Ryfast (Frp, H, Ap, Sp, Rødt) er enige om å gjøre noe. Hva er dette noe? Tja, det skal forhandles om, men det foreløpige forslaget er å senke maksbeløpet.

I dag betaler du for maks 40 passeringer i måneden. Da har eksosbilene nådd 6300 kroner, og elbilene 4450 kroner. I Norges dyreste bom.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp), leder av transport- og kommunikasjonskomiteen, sa dette til Aftenbladet før folkemøtet:

– Det vi konkret vil ta initiativ til nå, er å se på om vi kan redusere makstaket for antall passeringer per måned. Vi vil se om vi kan redusere totalbelastningen, ikke minst for pendlerne.

Han repeterte budskapet, som også kommer fra Arbeiderpartiet, på folkemøtet. Alle de representerte partiene ville være med på leken.

De sterke og de svage

Å konkret ta initiativ til å se på noe høres litt ut som når min datter (15) lover å rydde rommet. Man kan jo ikke utelukke at det skjer noe, men ... du vett. Likevel er Ryfast-saken nå inne i en politisk malstrøm som betyr at noe kommer til å skje. Maksbeløpet, altså 6300 og 4450, kommer til å bli lavere.

Kanskje havner det på 4500 og 3500? Noe sånt. Det vil hjelpe pendlerne. Aksjonsgruppen vil ikke være fornøyde før 3000 kroner er maks – for alle, men det er en start. Omtrent her er det Kim Larsen begynner å mumle om at de sterke skal sgu nok klare sig, men hva med de svage?

Bak pendlerne står nemlig en bråde folk som kjører i tunnelen av og til. Rettere sagt, de kjører ikke i tunnelen av og til, for det har de rett og slett ikke råd til. Under folkemøtet på Tau grep en voksen dame mikrofonen. Hun fortalte at hun var ufør og hadde dårlig råd. Å treffe venner og bekjente i en hundeklubb i Sandnes var i ferd med å bli ekstremt vanskelig. Pengene strekker ikke til.

En annen kvinne kom bort etter folkemøtet og sa at hun ikke lenger hadde samvittighet til å invitere en god venninne til Jørpeland: «Hun har dårlig råd. 300 kroner å komme på besøk? Det har hun ikke penger til.»

Sånne historier treffer meg i magen. Det er synd på pendlerne, bevares, men Ryfast-bommen treffer vel så hardt hvis du i utgangspunktet har lite.

Innlederen på møtet, Randi Karlsen, har jobbet mye med å få folk inn i arbeidslivet. Det er ikke så lett når inngangsbilletten for å komme seg til arbeidslivet er så høy som den er i Ryfast-tunnelen. Den tunnelen fører til utenforskap, sa hun.

Amen, sister!

Kims Larsens beskjed

Det er helt strålende hvis politikerne nå hjelper pendlerne med de spinnville prisene i tunnelen. Ingen i Norge er i nærheten av å bli skviset for de summene folk på strandalandet må ut med.

Men det holder ikke å bare hjelpe pendlerne.

I arbeidet med å rydde opp i galskapen må ingen glemme av-og-til-brukerne. 6300 i måneden er mye for en vaffeljakkemann med god jobb på Forus. 140 kroner for bensinbilen til en på trygd, for én tur gjennom tunnelen, kan svi minst like mye.

Å fikse Ryfast er ekstremt komplisert. Det skal nevnes, men det er et problem for politikerne, ikke de som bruker Ryfast-tunnelene. Kommuner, fylket, staten, lån, gjeld, avtaler, planer og kolliderende mål gjør dette til en vanskelig knute å løse. I dette sakskomplekset er det også sånn at hvis du fikser én ting, risikerer du å lage et nytt problem. Kjempebillig bom gir mer trafikk, og det vil vi egentlig ikke ha. Lavere pris nå i bytte for flere år med bom? Nja. Lavere makstakst, men like dyrt for en enkeltpassering? Nja, det var dette med Kim Larsens svage igjen.

Det eneste som vil fikse alle, i alle fall mange, problemer, er at Sjølvaste Staten sender en milliard eller sju for å betale ned gjelden denne tunnelen har. Hvis det skjer, kan alle vinne (unntatt Sjølvaste Staten), både de sterke og de ikke fullt så sterke, både pendlere og de som vil besøke venner på andre siden en gang iblant.

Beskjeden til Rogalandsbenken på Stortinget er egentlig klar og enkel:

Skaff penger – send penger.

Og ikke glem Kim Larsen.

Hjælp de svage. De sterke skal sgu nok klare sig.