Stadig flere rapporter slår fast at behandlingen av trans­kjønnede er vitenskapelig dårlig fundert

GJESTEKOMMENTAR: Stadig flere rapporter slår fast at behandlingen av transkjønnede er vitenskapelig dårlig fundert.

Foto: NTB (fotomontasje)

De siste par årene har det kommet en rekke utredninger som evaluerer behandlingen som gis til barn og unge med kjønnsinkongruens (medisinsk diagnose som beskriver en situasjon der en persons kjønnsidentitet ikke samsvarer med registrert kjønn ved fødsel) eller kjønnsdysfori (ubehag knyttet til manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet).

Senest ute er Storbritannia, med den 388 sider lange Cass-rapporten som ble publisert sist måned, og som var bestilt av det offentlige helsevesenet, NHS. Både i denne rapporten, og i den atskillig kortere norske rapporten fra i fjor, er målet å styrke behandlingen av transpersoner ved å undersøke og se på svakheter og styrker i behandlingen som gis. Og ikke minst om den er grunnet i kunnskap og forskning.

Overrepresenterte grupper

Mye av bekymringen for feltet kommer av den enorme veksten av særlig barn og unge voksne som føler seg født som feil kjønn, og som ønsker å få kjønnet sitt korrigert, ifølge den britiske rapporten. Men det er ikke bare veksten generelt, men også at så mange har sammensatte problemstillinger, samt en skjevhet i kjønnsprofilen på de som søker hjelp, som ses på som problematisk. Flere enn i normalbefolkningen har psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser, især autismespekterforstyrrelser og ADHD. Men også unge med angst, depresjon og spiseforstyrrelser var overrepresentert. Og andelen unge som oppsøker hjelp for kjønnsinkongruens som er født som jenter, er langt høyere enn de som er født som gutter. Faktisk er hele 73 prosent født jenter. Denne kjønnsskeivheten finner man også i Norge.

Videre fastslår forfatterne av den britiske rapporten at det mangler god forskning på hvorvidt medisinske intervensjoner som pubertetsblokkere og kjønnshormoner faktisk fører til en langvarig forbedring for pasientene. Grensen for å sette ungdommer på kjønnsendrende hormoner foreslås hevet fra 16 til 18 år, med få unntak.

Mangler forskning

Rapporten slår også fast at det er en generell mangel på god forskning og klare retningslinjer for kjønnskorrigerende behandling. Det mangler også studier på et bredt helt innenfor kjønnskorrigerende behandling, samt oppfølgingsstudier.

Det gjør det vanskelig å si hva som vil være effektiv behandling, og vanskelig å si noe om hvilke kriterier man skal bruke for å bestemme om hvem som vil tjene mest på hva slags behandling.

Den britiske rapporten føyer seg inn i en rekke rapporter som nettopp etterlyser bedre og mer solid forskning, ikke minst den norske fra i fjor og en svensk rapport fra året før. Og den etterlyser mer klare linjer for hvordan utredningen skal foregå, om tverrfaglighet og oppfølging av tidligere pasienter. Man ønsker forskning på hva som hjelper unge som oppsøker kjønnskorrigerende behandling til å få et bedre liv, og hvilken behandling på hvilket stadium som er mest effektiv.

Innstramminger

I Sverige har myndighetene strammet inn adgangen til å gi pubertetsblokkere til pasienter under 18. Det skyldes både en bekymring for negative langtidseffekter og for at gruppen som er født jenter øker så kraftig blant dem som søker hjelp. Også svenskene fant at en stor del av gruppen har utfordringer som ADHD, depresjon og autisme.

Trenden i flere land er altså å se mer kritisk på bruken av slike kjønnsendrende behandlinger. Også Rikshospitalet i Norge har strammet inn på å gi hormonbehandling til personer under 18 år.

Hardt debattklima

Det er påfallende at det harde debattklimaet fremheves i rapportene i så stor grad når det gjelder å få frem diskusjoner og gjennomføre forskningssamarbeider. Og klimaet er ikke mildere i Norge.

Det er på noen måter rimelig. Transpersoner har lenge vært en ut-gruppe i samfunnet. Kjønnsskifte eller kjønnsbekreftende behandling bryter med våre vante kategorier for hva som er en kvinne og hva som er en mann. Dette kan provosere mange. I tillegg er det barn man snakker om, og det vekker følelser.

Samtidig vil tilhengerne av denne typen behandling og interessegrupper føle at de har mange fordommer å slåss mot og mene at flere bør tilbys behandling og bedre behandling.

Økt synlighet og kulturkriger

Veksten i hvem som definerer seg som trans eller ikke-binær, har også vært voldsom på kort tid, noe som gjør at forskere og utredere har sett et stort behov for mer systematisk kunnskap.

Med den økte synligheten til transpersoner har de også – uheldigvis – blitt et symbol for den rådende kulturkrigen, hvor mange på høyreflanken ser transfenomenet som et tegn på at den tradisjonelle kulturen og kjønnsrollene viskes ut. Ofte omtales transfenomenet som «woke» på denne ytterkanten.

På den andre siden finnes det et stort antall transmenn og -kvinner som er influensere eller innholdsprodusenter på sosiale medieplattformer og har populære kanaler med mange fans.

Bedre og tryggere

Til tross for en del innstramminger i praksisen, og ikke minst krav om forskning og bedre oppfølging, er det ingenting som tyder på at hverken Storbritannia, Norge eller Sverige vil fjerne kjønnskorrigerende behandling. Målet er derimot å få den bedre og tryggere, noe de utgitte rapportene gjenspeiler.

• Audhild Skoglunds siste gjestekommentarer
• Samleside for gjestekommentarer