Asle Tojes tekst er ikke bare et essay, men del av et større prosjekt som gjenkjennes på sine nøkkelord

Hvem regnes med i Asle Tojes «vi», spør Mustafa Can. Foto: Dan P. Neegaard

Asle Toje fremstiller seg som nasjonens forsvarer mot oppløsning, men hans løsning er en oppdragerstat.

Etter å ha lest Asle Tojes tekst «Vil Norge overleve det som kommer?» tre ganger, ser jeg en tekst som er retorisk elegant – og analytisk tom. Den vil begynne i det tilsynelatende ukontroversielle: minnet. Vi lever i en tid som vil glemme, skriver han, og derfor må vi minnes – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv.

Det lyder som humanisme, nesten terapeutisk. Men ved en grundig lesning trer minnet ikke frem som ettertanke, men som våpen. Minnet blir autoritet, en snarvei forbi etterprøvbar analyse. Det er metapolitikk: et forsøk på å gjøre et verdensbilde selvfølgelig før politikken i det hele tatt begynner.

Toje gjør dette gjennom en avgjørende idéforskyvning: fra nasjonen som et politisk «vi» – et statsborgerskap, en rettsstat, et sett av institusjoner – til nasjonen som en mystisk kropp, en organisme, formet av «minner, språk, vaner og temperament».

Det er en ideologisk nøkkel. For i samme øyeblikk som nasjonen forstås som organisme, begynner mennesker å deles inn i to kategorier: de som er organismen, og de som bare befinner seg i dens nærhet. Statsborgerskap blir da en overflate; tilhørighet flytter inn i et «indre».

Det er her Rudolf Kjellén spøker: den svenske teoretikeren bak et autoritært, organisk syn på nasjonalstaten, selv om Toje ikke trenger å nevne ham mer enn i forbifarten gjennom «staten som nasjonens speil».

Kjelléns distinksjon mellom stat og nasjon – staten som konstruksjon, nasjonen som et «indre vesen» – er nøyaktig den tankefiguren som vender tilbake i nordisk radikalkonservatisme når man vil kunne si: Du kan bo her, du kan ha pass, du kan følge loven – men likevel mangler du det vesentlige. Nasjonen gjøres til et uhåndgripelig og unikt «indre vesen», der statsborgerskap aldri helt kan være tilstrekkelig i full forstand.

Jeg vokste opp nær Kjelléns hjemtrakter på Torsö. Jeg vet hvilken arv som ligger i ideen om nasjonen som «indre vesen» – og hvor lett den ideen blir en grind uten å måtte bruke ordet. Men jeg vet også noe annet, og det er her Toje forvandler en menneskelig lengsel til en politisk felle: Han gjør tilhørighet til noe som må godkjennes, som om nasjonen var et vesen med portvoktere.

Jeg kom som barn til Sverige og erobret landet bokstav for bokstav: først språket i munnen, deretter språket i bøkene, så språket i plikten – i hverdagens selvfølgelige «vi». Jeg bar dets historie og kulturarv inn i mitt eget liv, til dets strev, skam og lykke også ble mine. Den svenske kulturarven ble lagret i kroppen. Slik fungerer statsborgerskap og kultur på sitt beste: som en fortelling man kan tre inn i, ikke som en blodprøve man må være født til.

Toje gjør den samme bevegelsen når han først låner Ernest Renans demokratiske definisjon av nasjonen som en «daglig folkeavstemning», og deretter umiddelbart trekker teppet bort: Et ja uten røtter varer ikke; «vilje alene skaper ingen kontinuitet».

På overflaten lyder det som en banal observasjon om historie og sammenheng. I praksis fungerer «røtter» som et skjult tilhørighetskriterium. Det sier: Vilje, lojalitet og handlinger er ikke nok. Noe annet – arv, temperament, minne, kulturell essens – må til. Og fordi dette «noe» aldri defineres strengt, kan det heller aldri oppnås sikkert. Det er ingen uheldig bivirkning. Det er selve konstruksjonen: Du skal kunne underkjennes selv når du gjør alt «riktig». En permanent prøving der majoriteten alltid har siste ord om din tilhørighet.

Dette er farligere enn åpent biologiserende språk, nettopp fordi det kan fremføres i en anstendig tone. Det kan kalles «ansvar», «kontinuitet», «kultur», «minne». Men konsekvensen er den samme: en gradsforskjell mellom borgere. Og når Toje til slutt går fra sivilisasjonspoesi til politikk, blir det tydelig hva organismetanken krever av staten: «målbare krav til integrering og oppførsel», og at man skal «belønne patriotisme i kultur og utdanning».

Her slutter teksten å være en refleksjon og blir et program: Staten skal ikke bare garantere rettigheter og plikter, men også premiere visse følelser, visse identiteter, visse måter å være «riktig» type nordmann på. Men hvem skal måle «oppførsel», og med hvilken målestokk? Rektoren? NAV-saksbehandleren? Kommunepolitikeren? Hvem sine normer blir fasiten? Hvem sine «røtter» regnes som tilstrekkelige?

Det er her Toje blir mest avslørende: Han fremstiller seg som nasjonens forsvarer mot oppløsning, men hans løsning er en oppdragerstat. Det han etterlyser, er ikke mindre politikk i menneskers liv, men mer: flere målestokker, flere lojalitetsprøver og belønningssystemer. Det er sosial ingeniørkunst – noe konservative ellers sier seg å forakte – bare med flagg. Et lojalitetslaboratorium.

Det er ingen tilfeldighet at organismemetaforen nesten alltid ender der: i disiplin. Kroppen skal holdes frisk, trenes og beskyttes mot «forfall» – renses for forstyrrende elementer. Derfor glir Toje også, nesten umerkelig, fra generelle påstander om ruiner og historiske riker til samtidige syndebukker: innvandrerbakgrunn, språklig «vikende front», «klientifisering», og til slutt en oppfordring om at staten bør slutte med «veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter».

Det er en formulering som gjør to ting samtidig: Den avhumaniserer (mennesker blir noe som «dyrkes»), og den moraliserer (minoriteten defineres som sjelelig mangelfull). Og fordi minoriteten aldri presiseres, kan leserens uro fritt fylle tomrommet.

Den som vil være sjenerøs, kan si at Toje bare forsøker å sette ord på en uro mange kjenner. Men det er nettopp derfor teksten må leses strengt. For den tilbyr ikke løsninger på konkrete problemer; den tilbyr en identitetslogikk som gjør problemene evige. Hvis nasjonen er et vesen, kan den alltid sies å være truet. Hvis staten skal belønne patriotisme, kan den alltid mistenke illojalitet. Det er en politisk maskin som produserer mer konflikt enn den løser.

Og her blir Kjellén mer enn en akademisk referanse. Han er et varselskilt. For Kjelléns «folk» var aldri det demokratiske folket i moderne forstand. Han var en uttalt motstander av kvinners politiske stemmerett og valgbarhet – altså mot at halve befolkningen i det hele tatt skulle regnes fullt ut i «folkets vilje». Det avslører hva denne tradisjonen ofte mener med «nasjonens vilje»: ikke lik deltagelse, men orden. Ikke likhet, men harmoni på forhånd.

Når Toje i dag snakker om «samhold» og samtidig etterlyser målbare krav, oppførselskoder og belønnet patriotisme, må man også spørre: Hvem regnes med i dette «vi», og på hvilke vilkår? Et «vi» som krever røtter og temperament, er ikke et demokratisk «vi». Det er et rangerende «vi».

At dette skrives av en norsk offentlig intellektuell, er ikke i seg selv en anklage. Men konteksten betyr noe. Toje sitter i Oikos’ tillitsråd: en svensk tankesmie grunnlagt av Sverigedemokraten Mattias Karlsson, en hard nasjonalkonservativ strateg. Oikos vil flytte grensen for hva som anses normalt å si om nasjon, minoriteter og tilhørighet.

Da blir Tojes tekst ikke bare «et norsk essay», men del av et større prosjekt som gjenkjennes på sine nøkkelord. Å gjøre visse ord – «enhetskultur», «postnasjonale eliter», «selvopptatte minoriteter» – til selvfølgeligheter, slik at politiske konklusjoner om krav, belønning og disiplin deretter fremstår som rimelige og nesten tekniske.

Det mest avslørende ved Tojes tekst er derfor ikke dens dommedagsstemning, men dens taushet om den eneste formen for samhold som faktisk kan forsvares i et moderne, fritt samfunn: samhold gjennom like rettigheter. Han snakker om ansvar, plikt og kjærlighet til fedrelandet, men han gjør det på en måte som flytter fedrelandet bort fra den felles politiske kontrakten og inn i en metafysisk sone. Der kan «kjærlighet» bli lojalitetsprøve, «minne» bli identitetspass og «kultur» bli vilkår.

Og da oppstår det virkelige paradokset: Toje sier han vil redde nasjonen fra oppløsning, men hans modell risikerer å oppløse det eneste som kan bære en nasjon over tid: borgernes tillit til at de står under samme lov og teller likt. Når staten begynner å belønne patriotisme og måle «oppførsel» som tilhørighetsmarkør, flytter den samholdet fra rettsstat til følelsesregime. Det er den samme lojalitetslogikken, bare i forvaltningsform. En slik orden kan være effektiv på kort sikt, men i det øyeblikket den betinger tilhørighet, begynner den å erodere fellesskapet.

Man kan, og bør, snakke om språk, tradisjoner og sosiale normer. Men det finnes to måter å gjøre det på. Enten som en demokratisk samtale om hvordan vi lever sammen, der mennesker kan bli del av fellesskapet gjennom deltagelse, ansvar og rettigheter. Eller slik Toje gjør: gjennom en fortelling der nasjonen er en kropp med et indre vesen, der noen alltid risikerer å forbli fremmede, og der staten til slutt må begynne å sortere, oppdra og belønne.

Det er ikke en tilbakevending til minnet. Det er en tilbakevending til portvokteren.

Teksten er oversatt fra svensk av debattredaksjonen ved hjelp av chatGPT.