Er Eirik Kristoffersen best egnet til å lede Forsvaret gjennom den største opprustningen på 70 år?

Det er alvorlig når kommunikasjonssjefen i Forsvaret tar på seg rollen som spinndoktor for forsvarssjef Eirik Kristoffersen (bildet), mener Henrik Hovland. Foto: Ronja Sagstuen Larsen

Er Eirik Kristoffersen best egnet til å lede Forsvaret gjennom den største omstillingen og opprustningen på 70 år? Jeg mener nei.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi lever i en tid hvor det raskt kan oppstå situasjoner der tillit til Forsvaret, og det Forsvaret forteller oss, kan bli veldig viktig. Derfor er det alvorlig når Eystein Kvarving i et innlegg i Aftenposten 15. april går ut av rollen som Forsvarets kommunikasjonssjef, og i stedet tar på seg rollen som spinndoktor for en forsvarssjef på tynn is.

Fortsatt ubesvarte spørsmål

VG har avslørt at en – i Norge – mye bejublet militæroperasjon i Afghanistan, ikke var slik den er blitt fremstilt. Målet var å pågripe en bestemt Taliban-leder ved navn Qari Nejat, men amerikanske militære logger viser at våre allierte raskt meldte tilbake at soldater fra Forsvarets Spesialkommando (FSK) under Kristoffersens ledelse hadde tatt feil mann.

Den som leser avsløringene i VG, intervjuet med Kristoffersen i DN 23. mars og Kristoffersens egen bok «Jegerånden» – som omtaler operasjonen – vil se at det fortsatt er ubesvarte spørsmål.

Kommunikasjonssjef Kvarving svarer ikke på fire av de fem spørsmålene jeg stilte i min kronikk i Aftenposten (15. april), men skriver i jegform om sin egen tillit til forsvarssjefen. Som om det skulle være relevant. Han mener oppslutningen om ny langtidsplan for Forsvaret viser hvor troverdig Kristoffersen oppfattes, men de fagmilitære rådene den bygger på, er ikke noe forsvarssjefen alene kan ta æren for.

Sår tvil om etablerte fakta

Kvarving feilsiterer meg, angriper pressen og sår tvil om etablerte fakta. Noen eksempler:

• Kristoffersen har sagt til DN at han skjønner at mannen de arresterte, ikke var Taliban-lederen Qari Nejat. Kvarving hevder nå at «det er ikke sikkert han som ble arrestert, var Qari Nejat, men det vet vi ikke». Jo, det vet vi. Amerikanske styrker fortsatte jakten på Taliban-lederen og drepte ham og fire livvakter med droner ett år senere. Det er verifiserbare fakta.
  
• Kvarving skriver at jeg hevder at Mohamed Naseem, mannen som feilaktig ble arrestert var en «uskyldig murer», men jeg har kun hevdet at han ikke var noen Taliban-leder. Som mange menn i området var mureren både Taliban-sympatisør og ofte bevæpnet, men altså ingen leder og definitivt ikke Qari Nejat. Derfor ble han satt fri. Naseem som ønsket å saksøke norske myndigheter, er viet et eget kapittel i Anders Sømme Hammers bok «Drømmekrigen». Det er ingen tvil om hvem han var.
  
• Kvarving kaller Naseem en Taliban-kriger og sier han var del av en tungt bevæpnet Taliban-gruppe. Afghansk etterretning kalte ham «lokal arbeider». I Kristoffersens egen bok fremgår det at FSK sprengte seg inn i hjemmet til en sovende afghansk bondefamilie, med kvinner og barn, da de arresterte ham. Mennene sov med våpen ved siden av seg. Det er normalt i Afghanistan.
  
• Kvarving forteller at operasjonen både var «banebrytende» og beskrevet som «textbook» av dem som deltok, men det som er banebrytende, står ikke i noen «textbook». Bøker og vitnesbyrd fra Irak og Afghanistan forteller om mange operasjoner som ligner. Mangelen på ydmykhet er påfallende.
  
• Mer alvorlig er det at Kvarving anklager VG for å feilinformere, og at Kristoffersen hevder i DN å være utsatt for ryktespredning og spør om hvordan sakene rundt hans person påvirker folks tillit til mediene. Å angripe pressen er virkningsfullt, men det bidrar til en forsøpling av det offentlige ordskiftet og undergraver pressens rolle i et demokrati.

Fremstår som lite troverdig

Kvarving forsøker å forsvare Kristoffersen ved å hevde at tilbakemeldingene fra amerikanske og afghanske allierte om at feil mann var pågrepet aldri nådde Kristoffersen og FSK, til tross for at dette var en felles norsk-amerikansk operasjon. Det er lite troverdig.

Skulle det være tilfelle, burde ikke Kristoffersen ut fra ren nysgjerrighet og profesjonalitet ha etterspurt informasjon om operasjonen han ledet, var vellykket?

Kvarving bruker mye plass på å forsvare at Kristoffersen fortjener Norges høyest rangerte medalje. Det er en avsporing. Det viktige spørsmålet er om han fortjener vår tillit. Tidligere medlem i Forsvarssjefens dekorasjonsråd Arne Willy Dahl tar imidlertid agnet i Aftenposten 17. april.

Både Kvarving og Dahl er enige om at operasjonen var meget dyktig gjennomført. Kanskje det, men de arresterte en mann uten livvakter og møtte ingen motstand.

En kultur som ikke kan aksepteres

Alle som har opplevd skarpe situasjoner i utlandet, vet at det er først når skytingen begynner, at ting har en tendens til å gå litt skeis. Dahls innlegg er likevel interessant. Han skriver at han har liten tro på at saken hadde kommet til dekorasjonsrådet i det hele tatt, hvis det hadde vært på det rene at fangen de tok, slett ikke var noen viktig person.

Harald Høiback, professor ved Forsvarets museer, som har påpekt det problematiske ved at de norske spesialstyrkene skriver sin egen karakterbok, har også skrevet innsiktsfullt om hvordan det norske Forsvaret har en kultur for ikke å snakke sant.

Nå som Forsvaret de neste årene skal få tilført enorme beløp fra fellesskapets kasse, er dette en kultur som ikke kan aksepteres. Ærlighet må også være en militær dyd. Rolleforståelse og ryddig argumentasjon må også forventes av den som skal inneha den viktige jobben å være Forsvarets kommunikasjonssjef.