Generasjon barnløs

Flere influensere og folk i min generasjon gir uttrykk for at vi ikke bør få barn når det står dårlig til med verden. De antyder at det er selvopptatt å sette barn til en verden i brann, og at det er bedre av oss å la være.

De oppfordrer oss til å bli generasjon barnløs.

Det er både en naiv og ukorrekt holdning. Tvert imot må min generasjon få flere barn om vi skal klare å opprettholde velferden og velstanden våre foreldre har vært heldige å nyte av.

Det fødes for få barn i Norge. Fruktbarhetstallet har sunket jevnt og trutt gjennom de siste tiårene. Årsakene er nok sammensatte og dels vanskelige å forklare. Konsekvensene er det derimot liten tvil om.

Når færre barn fødes over tid, blir vi færre som jobber og betaler skatt. Samtidig blir befolkningen eldre, og andelen utenfor arbeidslivet større.

Vi blir rett og slett færre som skal betale for velferden til flere. På sikt er det ikke bærekraftig. Da risikerer vi å enten måtte gjennomgå store velferdskutt eller kraftig øke skattene. I verste fall begge deler.

Det vil være et brudd med generasjonskontrakten; samfunnskontrakten som forplikter dagens generasjon til å overlate neste generasjon et samfunn i minst like god stand som det de selv arvet. Min generasjon risikerer å bli den første som opplever det bruddet. At vi er på vei til å bli generasjon barnløs, forsterker alvoret.

Vi kan likevel ikke gi opp. Et godt sted å starte er faktisk at vår generasjon bør få barn. Skal vi beholde velferden og velstanden vår, må vi bli flere. Det er heller ingenting å ha dårlig samvittighet for.

Det betyr likevel ikke at politikerne ikke kan gjøre sitt.

Å få barn i 2024 er noe ganske annet enn det var på 60-tallet. Både de kulturelle og økonomiske forutsetningene har endret seg. Det er for eksempel ingen enkel oppgave for de fleste unge i etableringsfasen å kunne kjøpe seg en tre- eller fireromsleilighet i Oslo med plass til barn.

På toppen av de kraftig økte boligutgiftene, kommer også alle andre utgifter som følger med å bli foreldre. Da er det ikke rart at det for mange ikke virker økonomisk forsvarlig å få barn.

Unge Høyre foreslår nå at kvinner skal få progressiv skattelette på inntektsskatten for hvert barn de får. Jo flere barn man får, jo mer skattelette får man.

Når du tross alt gjør samfunnet en stor tjeneste med å bli forelder, er det rimelig at staten gjør et mindre innhogg i privatøkonomien.

I tillegg er norske lokalpolitikere, særlig i byene, nødt til å få opp tempoet i boligbyggingen. Skal unge ha råd til å etablere seg med barn, må vi også ha råd til boliger med nok plass. Da hjelper det ikke med endeløse diskusjoner om ulike boligsosiale tiltak som treffer noen få.

Vi må ha en massiv oppskalering av boligbyggingen som treffer alle. Først da vil den elleville boligprisveksten kunne avta. Og veien til det første boliglånet bli kortere.

Vår generasjon har dårlige utsikter. Verden er forandret til det verre, og vi arver en velferdsstat som ikke vil stå seg over tid. Det betyr likevel ikke at vi kan gi opp. Det er fortsatt mulig å løse problemene vi står overfor med politiske svar.

Og det er fortsatt både mulig og ønskelig at vår generasjon får flere barn. Og det uten et fnugg av dårlig samvittighet.