Da villmarka sa hei

Snakker du ofte høyt til deg selv når du er ute? Det gjorde jeg for noen dager siden. Ordentlig høyt. To ganger.

Første gang stod jeg midt ute på et hogstfelt mens jeg luftet hunden. Jeg skal innrømme at jeg har jeg grått mine tårer her. En gang var dette hogstfeltet en gammel, eventyrlig skog og den beste lekeplassen i verden for barna våre. En liten mini-villmark du kunne forsvinne i, bare et steinkast fra rekkehuset vårt.

Nå om dagen likner det en slagmark fra en krigssone:

Du kan bli trist av mindre.

Men jeg var ikke trist denne dagen ute på hogstfeltet. Jeg var blid som en lerke.

Nå kan det hende at du tenker at jeg er en sånn nerd som kan aldersbestemme en kjøttmeis på 200 meters avstand, bare ved å se på lengden av håndsvingfjærene (om du er en sånn, som faktisk kan det, så ikke bli fornærmet, jeg skulle ønske jeg var som deg). Sannheten er at jeg ikke er noen spesialist på fugler. Langt ifra. Men jeg er likevel glad i dem.

Ja, jeg er ikke bare glad i dem. De er faktisk en viktig del av medisinen min. Akkurat som den gamle skogen var. Eller tranebærene, som vokste på myra, der det nye boligfeltet ligger mot nord. Ja, eller å gå på den snirklete stien i skogen, som nå ligger under en kvadratkilometer med pukkstein, lagerbygninger og den nye europaveien i sør.

Vi er mange som er avhengige av den nære naturen. Fins det egentlig noen bedre lekeplass og ladestasjon enn naturen vi har rett rundt hjørnet?

Men denne dagen stod jeg altså der og smilte som en gjøk på hogstfeltet. For hva i all verden var dette enorme fjærkledde beistet som majestetisk svevde med dype vingeslag rett over hogstfeltet?

Var det virkelig mulig at det var …?

Det var mulig. Kongeørn! En diger, tåredryppende vakker koloss av en kongeørn, der, på hogstfeltet. Så da stod jeg der, med oppspilte øyne og snakket høyt til meg selv og hunden, mens den digre ørnen sakte sirklet seg oppover.

Jeg prøvde meg på et ordspill, noe med at hvis du har mistet villmarka, får villmarka komme til deg, men det funket ikke, det ble bare teit, men jeg sverger, der og da, på det forbanna hogstfeltet, kjente jeg faktisk på et snev av villmarksfølelse, som om villmarka faktisk hadde kommet forbi og sagt «hei!».

Vi kunne trenge det, vi som bor her. At villmarka kommer forbi og sier «hei!». For det er fint lite følelse av villmark igjen her nå. Den skogen, som virket uendelig stor for barna våre da de var små, og som vi har hatt så mange fine turer i, er det bare noen flekker igjen av.

Sånn er det over hele landet. Naturen spises opp, bit for bit. Også den nære naturen.

«Utvikling, ikke avvikling», er tidens mantra. Men hvordan utvikler du naturen vår uten å avvikle den?

There is no such thing as a free lunch, heter det. Hver gang vi tar en jafs av nærnaturen, blir det litt lenger til hverdagens pusterom. Ikke minst for korte barnebein og aldrende kropper.

Etter en rusletur på hogstfeltene hadde hunden og jeg kommet til det lille, frodige bjørkeholtet, der det alltid er ekstra mye fugleliv. En liten, ubetydelig skogflekk for en utbygger, et uerstattelig medisinskap for oss som bor her.

Jeg hadde stått og vegetert en stund da en spurvestor svart-hvit fugl med hvite prikker landet på en bjørkestamme foran meg.

Kunne det være …?

Jepp! Dvergspett! Den lille, søte slektningen til flaggspetten. Snakk om fjærkledd lykkepille. Så da var jeg der igjen, blid som en lerke mens jeg smilte og snakket høyt til meg selv.

Men nærskogene er ikke bare viktige for oss som er hekta på natur. Skogbruksnæringen vil også ha en bit. En diger bit. For en tid tilbake skrev en direktør i en medlemsorganisasjon for skogeiere at skogbruk var bra for friluftsliv. Jeg tror han mente at skogsbilveiene gjør det lettere å bevege seg i skogen.

Skogdirektøren kan umulig ha vært på tur med en seksåring på en skogsbilvei. Seksåringer skjønner det mange av oss voksne ser ut til å ha glemt: Veien til eventyret går der det ikke er vei.

Det hender at den lille resten med nærskog ikke er nok for meg. At det må kraftigere medisin til. Jeg vet hvor jeg fortsatt kan finne den.

I dag er nærskogene våre et lappeteppe av artsfattige snauhogster og ensformig ung skog, der alle trærne er like høye, like rette og like tynne. Men i gangavstand fra byer og tettsteder kan du fortsatt være heldig og finne små bortgjemte rester med skog som ennå ikke er flatehogd. Men du må vekk fra veiene.

Og skynde deg før skogrestene kanskje forsvinner.

I helgen skal jeg pakke soveposen i sekken, lukke døra bak meg hjemme og gå. Ut av boligfeltet, vekk fra skogdirektørens grusveier, bort fra de monotone, triste plantefeltene med gran eller furu, og fram til en skogflekk, der utviklingen og hogstmaskinene ennå ikke har nådd

Der er det en liten oase av liv med trær i alle aldre, krokete furuer, graner pyntet med hengelav og skogsrom kledd med vegg til vegg-teppe av tjukk, grønn mose. Til et sted, der spurveugla fortsatt tuter, tiuren tasser og tretåspetten trommer.

Og da, da skal til og med jeg være stille.