Kunstparadokset

Årets søkertall er offentliggjort. Stor interesse til tross, rekrutterer ikke klassisk billedkunst i år heller. Det er ikke så rart, ettersom studietilbudet ikke finnes.

Da Nasjonalmuseet tidligere i år pakket sammen sin store Harriet Backer-utstilling, kunne direktør Ingrid Røynesdal melde om en «fantastisk publikumsoppslutning»:

– Det har virkelig vært tre og en halv måned med masse folk og begeistrede publikummere, uttalte hun. På det tidspunktet hadde over 100.000 besøkende tatt turen innom for å få med seg den fremragende koloristens portretter og interiørmalerier.

Parallelt med åpningen av utstillingen i fjor høst nærmet finalerunden i NRKs «Portrettmesterskapet» seg. Hver torsdag i over en måned benket nærmere en halv million seere seg foran skjermen for å følge den langsomme tilblivelsen av kjendisportretter på lerretene til de konkurrerende kunstnerne.

Det er nesten like mange som i snitt så på «Skal vi danse» samme høst.

Realitetsorienteringen

Det har i det hele tatt vært en oppløftende høst og vinter, særlig for oss som jobber med klassisk billedkunst. Ikke bare har vi fått bekreftet at det er en bred folkelig interesse for det vi driver på med. Interessen synes til og med å rette seg spesielt mot klassisk figurasjon og tradisjonelle sjangere som portrettmaleri.

Så kom den årlige kalddusjen av en realitetsorientering: Søkertallene for høyere utdanning.

Søkertallenes tale

Se for deg en ung, lovende fiolinist, med ambisjoner om å leve av musikken. Hun har søkt studier til høsten og hadde opptil flere gode alternativer å velge mellom. Norges musikkhøgskole, NTNU og Universitetet i Bergen er bare noen av institusjonene som lar henne fordype seg i denne disiplinen, dersom hun kommer inn.

Også innenfor klassisk ballett og opera har hun lagt merke til at det finnes akkrediterte studietilbud. Det vil si studier som gir henne rett til å motta det for de fleste helt avgjørende studielånet mens hun studerer.

Det er selvfølgelig kjempeflott. Disse kunstformene har fascinert mennesker i århundrer. Ønsker vi å gi kommende generasjonen muligheten til å oppleve, forstå og utøve dem, er vi helt nødt til å forvalte det særegne uttrykket og den kunnskapen som disse disiplinene rommer på en skikkelig måte.

Dessverre er ikke klassisk billedkunst like heldig stilt.

To vidt forskjellige løp

Bytter vi ut fiolinen med pensel og oljemaling, står vi straks igjen med færre studietilbud. Billedkunststudiet ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) eller Kunstakademiet ved NTNU er antakelig mest aktuelt. Det er lagt opp omtrent slik, ifølge studieplanen til KHiO:

De to første årene vektlegges «eksperimentering og utforskning av prosesser, ideer og materialbruk». Du får riktignok tildelt en veileder, men storparten av tilbakemeldingene på utviklingen din kommer fra medelever i organiserte gruppesamtaler.

Dere leser og diskuterer filosofi, antropologi, politisk teori og psykoanalyse sammen, for så å analysere og kontekstualisere kunstneriske praksis i lys av disse perspektivene. Deretter vies det siste året av bachelorgraden din til produksjonen av et avgangsprosjekt.

Dette er helt sikkert et stimulerende og lærerikt opplegg for mange. Men bare forestill deg å tilby noe sånt til den unge fiolinisten vår!

Hun har ambisjoner om å spille i et profesjonelt symfoniorkester. Hun må beherske instrumentet sitt til fingerspissene. Det krever et ganske annet, langt mer fokusert løp, hvor målrettet øving og veiledning, ikke eksperimentering, spiller hovedrollen. Uten det vil hun ikke være i stand til å utøve sin valgte disiplin på mer enn det mest grunnleggende nivå.

Slik er det også med klassisk billedkunst.

En stille død

Blant musikere er det å være klassisk skolert en hedersbetegnelse. Det betyr at du har opparbeidet deg visse ferdigheter på ett eller flere instrumenter. Og kanskje enda viktigere: At du har lært deg å gjenkjenne de mest grunnleggende byggesteinene, selve grammatikken, i det universelle språket som musikk er.

Faktum er at også billedkunsten har en slik grammatikk. Uansett hvor eksperimentelt du jobber, vil ethvert kunstverk alltid kunne analyseres med hensyn til harmoni, rytme og dynamikk. Å benytte disse virkemidlene til det fulle, er et krevende fag og håndverk.

I nyere tid har imidlertid det å være klassisk skolert billedkunstner blitt noe nærmest skambelagt, forbundet med konservatisme og det som verre er.

Men på samme måte som at det finnes klassisk skolerte musikere som lager pop, rock og eksperimentell elektronika, handler ikke det å sikre et utdanningstilbud innen klassiske billedkunst om at alle skal tegne aktmodeller eller male landskap i nasjonalromantisk stil.

Det handler om å hindre et fag fra å gå en stille død i møte. Og ikke et lite, nisjepreget fag som ingen bryr seg om: Som besøkstallene fra Nasjonalmuseet og seertallene for «Portrettmesterskapet» vitner om, dreier det seg paradoksalt nok om et av kunstuttrykkene med bredest folkelig appell.

Skal vi ivareta det, må vi puste liv i et fagmiljø som snart ikke finnes i Norge lenger. Et offentlig støttet utdanningstilbud i klassisk billedkunst er det åpenbare stedet å begynne.