Han ble kjent som Norges verste seriemorder. Nå bør saken mot Arnfinn Nesset gjenopptas.

Da jeg begynte arbeidet, var jeg sikker på at Nesset var skyldig. I dag tror jeg at dette i antall tilfeller kan være Norges mest omfattende justismord, skriver Simen Sætre. Foto: Erik Thorberg, NTB

I boken dokumenterer jeg at minst fire av Arnfinn Nessets tilståelser var falske, men det kan være langt flere. Nesset trakk da også alle tilståelsene før rettssaken.

Han ble kjent som Norges verste seriemorder. Nå bør saken mot Arnfinn Nesset gjenopptas.

Arnfinn Nesset snudde seg langsomt og så meg irritert inn i øynene.

«Det er et justismord. Mer er det ikke å si.»

Den 88 år gamle mannen var hjulpet over i en stol, hvor han brokkvis gjenkalte saken der han i 1983 ble dømt for 22 drap og et drapsforsøk. Saken mot sykehjemsbestyreren fra Orkdal var 1980-tallets store drapssak og den største i norgeshistorien.

I boken «Den usannsynlige seriemorderen», som jeg ga ut nylig, sier Nesset at han vil ha saken gjenopptatt.

«Ideelt sett burde det nok skje. Det kommer likevel neppe til å skje», kommenterte Harald Stanghelle i Aftenposten.

At en dømt seriemorder ønsker gjenopptagelse, vekker sterke følelser, særlig i Orkdal der saken utspilte seg. Når man legger følelser til side og studerer sakens fakta, mener jeg likevel at Nesset har rett. Det finnes tre grunner.

1. Dommen er feil.

Jeg har studert denne saken siden 2011 og hatt tilgang til hele politietterforskningen. De siste to årene har jeg gått gjennom hvert tilfelle i saken.

Da jeg begynte arbeidet, var jeg sikker på at Nesset var skyldig. I dag tror jeg at dette i antall tilfeller kan være Norges mest omfattende justismord. Det finnes ingen annen sak der en mann er uriktig dømt for et tosifret antall drap.

Det sterkeste indisiet mot Nesset er at han bestilte giften curacit tre ganger. Han ga aldri noen god forklaring på dette og ba sin kone om å lyve. I tre tilfeller er bevisene sterkere enn ellers – et mulig motiv er barmhjertighet – men det har ikke vært teknisk mulig å spore curacit i de avdøde. Dermed står man igjen med vitneuttalelser, ofte usikre.

La oss se på et eksempel. 78 år gamle Gina Karen S. lå bevisstløs med lungebetennelse og feber på 39,7. Datteren våket ved henne de siste to døgnene. Legen konstaterte slitt hjerte, blodmangel og mulig kreft, og kalte senere dødsfallet «høyst forventet».

De medisinsk sakkyndige, som vurderte saken for retten, mente pasienten hadde «høy sannsynlighet» for å dø av sykdom og «høy sannsynlighet» for å dø av medikamentene hun gikk på. Det fantes en plausibel dødsårsak: naturens gang.

I tillegg hadde Nesset et mulig alibi. Avdødes datter sa til politiet at hun var hos pasienten de siste 5–10 minuttene hun levde. Det er tvilsomt om en så syk pasient kan overleve en dødelig dose curacit i over fem minutter.

Hvis Nesset hadde satt sprøyten rett før datteren kom, ville han ha stått med en sprøyte og avdøde ville hatt et sprøytemerke. Det ble ikke sett.

Pleierne hadde mistanker mot Nesset, men ikke her.

En halvtime før pasienten døde, fikk hun morfin av en pleier. Den kunne ha bidratt til dødsfallet.

Det var dermed tre mulige dødsårsaker: 1) alderdom/sykdom, 2) morfin, 3) curacit.

Nesset tilsto drapet, slik han gjerne gjorde. Da politiet tilkjennega at forklaringen hans ikke passet med vitnenes, tilpasset han forklaringen sin. Senere trakk han tilståelsen.

I retten ble det tvil. Lagmann Karl Solberg mente at det ikke var bevist noe drap. Av uforståelige grunner mente han likevel at Nesset skulle dømmes for drapsforsøk. Juryen fulgte rådet. Eksempelet viser noen trekk som går igjen i flere tilfeller.

• Politiet fulgte ikke opp et mulig alibi.
• Alternative forklaringer ble bortforklart.
• Tvilen kom ikke Nesset til gode.

For å dømme i norsk rett må man være 95–100 prosent sikker på at tiltalte er skyldig. I Nesset-saken er mange av tilfellene 50–50.

2. Ny informasjon.

At dommen er feil, er ikke nok for gjenopptagelse. Det må også være «nytt bevis eller ny omstendighet». I boken legger jeg blant annet frem en ny psykiatrisk vurdering av Nesset og misvisende legeerklæringer fra politiets sakkyndige lege.

Den viktigste nye informasjonen gjelder falske tilståelser. I sin avgjørelse i Baneheia-saken fra 2021, uttaler Gjenopptakelseskommisjonen at en vurdering fra avhørsekspert Gisli Gudjonsson er å anse som «nytt bevis». Avhørsteknikkene som ble brukt, er ikke lenger akseptert og skapte «betydelig risiko for uriktige forklaringer». Dette ga grunnlag for gjenopptagelse.

Nesset-saken bør gjenopptas med samme begrunnelse. Juryen fikk i rettsbelæringen vite at «folk meget sjelden tar på seg skylden for noe de ikke har gjort. Enda sjeldnere når det gjelder en alvorlig forbrytelse som drap».

I dag vet vi at dette var feil. Avhørsteknikkene fra 1980-tallet fikk uskyldige mennesker til å tilstå. Det er beklagelig at lagmann Karl Solberg ikke forsto det. Nettopp i 1981–1982 ledet han Frostating lagmannsrett til to justismord, mot Fritz Moen og Sveinung Rødseth. Begge hadde gitt falske tilståelser.

I boken dokumenterer jeg at minst fire av Nessets tilståelser var falske, men det kan være langt flere. Nesset trakk da også alle tilståelsene før rettssaken. Juryen burde fått vite at de hadde liten verdi som bevis. Uten tilståelsene var det neppe grunnlag for dom.

I boken avdekker jeg også noe nytt om Nessets tilstand da han tilsto. Han gikk på en blanding av medikamenter (sinequan og phenergan) som vi i dag vet at gir anti-kolinerge bivirkninger, altså forvirring og hukommelsessvikt.

Mens Nesset satt 746 timer i avhør og forklarte seg, gikk han altså på medikamenter som svekket hukommelsen. Han ba stadig om å få psykiatrisk behandling, og forvirringen kommer klart frem i avhørene.

Da han sluttet med medikamentene, trakk han tilståelsene.

3. Andre sterke hensyn

Gjenopptakelseskommisjonen skal også vurdere andre «tungtveiende hensyn». Rundt denne saken står flere hundre pårørende til 23 ofre. De fortjener et tydeligere svar på om deres kjære ble drept eller ikke.

Et annet tungtveiende hensyn er sakens stilling i offentligheten. Det er norgeshistoriens største drapssak. Det er et selvstendig poeng at norgeshistorien må være riktig.

Saker som dette virker inn på folks rettsfølelse og tilliten til rettsvesenet. Etter flere saker med justisfeil, som Baneheia-saken og Birgitte-saken, er tilliten svekket. For å gjenopprette tilliten er det viktig at systemet tar til seg lærdommer og retter opp egne feil.

Dette tilsier at riksadvokat Jørn Sigurd Maurud bør vurdere å få saken gransket på eget initiativ.