Hva har storbyene Oslo og Lagos til felles?

Lagos i Nigeria er en av verdens største byer og vokser raskt. Det skaper en stor utfordring for en demokratisk byutvikling, mener kronikkforfatteren. Foto: Sunday Alamba / AP / NTB

Utfordringene i Lagos og Oslo kan virke svært ulike, men det finnes likheter.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Verdens byer vokser med voldsom kraft. Mer enn halvparten av Jordens befolkning bor nå i byer. Mange av disse byene har flere titalls millioner innbyggere. Dette er byer, særlig sør i verden, som vi i Norge knapt har hørt om.

Slik byvekst skaper problemer for levevilkår, helse, miljø og politikk. Har nasjonene noen styring på en slik vekst?

I dagens urbaniserte verden er det nødvendig å problematisere forholdet mellom by og stat. Hvem styrer disse storbyene? Er det nasjonalstaten, regjeringer og parlamenter og deres embetsverk? Eller er byveksten helt utenfor nasjonenes kontroll, overlatt lokalbefolkningens initiavkraft?

Kanskje er det byene selv som bestemmer, og nå i stadig større grad griper tømmene for å styre rett vei ut av uføret?

Storbyer som vokser

Lagos i Nigeria kan være et eksempel. I dag har byen et sted mellom 25 og 30 millioner innbyggere, en av verdens største byer. Hver dag strømmer 5000–6000 nye folk inn til denne byen. De skyves ut fra fattigdom og mismot i en utarmet landsbygd med marginalisert jordbruk. De lokkes inn til storbyen, til arbeidsmuligheter og drømmer om å få ta del i den nye middelklassens velstand.

De møtes knapt av noen mottakskomité ved bygrensen, eller av noe fungerende sosialvesen eller boligmarked: De må selv finne seg et rom eller en plass mellom skurene i en endeløs slum – finne et blikktak, noen plastflak, en dunk med vann, litt morkent reisverk. Og helst noen de kjenner i landsbyen, fra klanen eller slekten, noen som kan hjelpe til i en krevende overgang.

Hvordan har Nigerias myndigheter håndtert dette voldsomme presset inn mot byen? Hva med kaoset som oppstår når strøm ikke leveres eller må tappes ulovlig, når trafikkøene inn til byen varer tre timer hver morgen og like lenge om kvelden, når det ikke er vann i rørene og kloakken ikke tømmes, når helsevesenet bryter sammen, når skolen er full, når det ikke er noen fungerende kollektivtrafikk?

Landets myndigheter gjør, som stadig flere nasjoner med autoritær eller svak ledelse: De resignerer, lar byen seile sin egen sjø og bygger seg en ny hovedstad inne i landet, i Abuja, fritt for uteliggere og tiggere og fattigskur og bilkøer og innpåslitne velgere, med ny flyplass og fine motorveier.

Protester mot de høye levekostnadene i Lagos, februar 2024. Foto: Marvellous Durowaiye, Reuters/NTB

Lagos fortsetter å være Nigerias økonomiske tyngdepunkt, selv om statsapparatet stort sett har trukket seg ut. Lagos er åpenbart den mest dynamiske og kreative byen i Afrika. Den har betydelig sterkere økonomisk vekst enn for landet som helhet, og et nyskapende pulserende kulturliv, ikke minst innen film og musikk. Det dukker stadig opp nye virksomheter bak prangende skilt i bakgårder og smug.

Dagliglivet i byen drives i økende grad av uformelle nettverk, av nabolag som ordner opp selv, gjenger og klaner, grupper som organiserer skoleverk, selger vann fra tank, samler inn kloakk i plastposer, driver små klinikker, tilbyr alt hva du måtte trenge fra boder og selgere langs de forstoppede kjøreveiene, og av stadig mer korrupte og grådige «slumherrer».

Med tid og initiativ kan skjøre skur repareres, plastflak og blikkplater byttes ut med betongblokker og murstein. Det fungerer, på et vis. Det meste kan kjøpes, bortsett fra formelle papirer på tomt og hus.

Lagos er trolig verdens farligste by å oppholde seg i. Det er ikke til Lagos at informasjonsministeriet i Abuja sender norske journalister og næringslivsdelegasjoner.

Byens kvaliteter – hvem styrer?

I Egypt var general og president Abdel Fattah al’Sisi lei av kaos i Kairo. Han bygger nå en ny hovedstad i Wedian City, fredelig ute i ørkenen. Indonesia flytter hovedstaden Jakarta fra kysten til Nusantara på Java. Malaysia erstatter Kuala Lumpur med Putrajaya. Myanmar var misfornøyd med hovedstaden og har bygget ny i Nyapyidaw. Kasakhstan har bygget en helt ny hovedstad Astana inne på steppeland til erstatning for Almaty. Og Turkmenistan har fått Asjkhabad, med nybyggede skyskrapere kledd i italiensk marmor. Slikt tar seg godt ut som nasjonsbygging og skal styrke et internasjonalt image.

Storbyenes vekst fortsetter globalt, særlig i sør, uansett kriger og pandemier. De 20 største byregionene i verden, med 10 prosent av verdens befolkning, står nå for 53 prosent av verdens økonomiske aktivitet.

De voksende storbyene eller metropolene utgjør stadig oftere et kontinuerlig urbant landskap. Forstedene fortettes, nettet av motorveier, toglinjer, flyplasser og kraftlinjer øker, naturområder hugges ned og flates ut, asfalteres og bebygges, ofte med uttrykksløse bygningsbokser og lagerbygg.

Mange økonomer er tydelige på byenes fortrinn, på den urbane økonomiens styrke, for kreativitet, innovasjon og vekst. De legger vekt på byenes tetthet, blanding av funksjoner, korte avstander mellom virksomheter og nyskapende energi, bolig, arbeid, skole og fritidsaktivitet. «15-minuttersbyen» er blitt et viktig premiss, både i sør og nord. Byutviklere legger vekt på byens blanding av det offentlige og det private, gode byrom, gater, torg og parker. Vi kjenner det fra våre egne byer, noe vi kanskje lærte oss på ferietur i «Syden» – gleden ved å sitte ute på et torg eller et bredt fortau, kanskje med noe å drikke og med mange folk og mye vitalitet rundt oss. Mange har sittet lange kvelder under skyggefulle trær langs La Rambla i Barcelona.

Byen formes ovenfra og nedenfra

Disse bymessige kvalitetene må sikres både ovenfra og nedenfra. Byenes nødvendige infrastruktur – vei, vann og kloakk – må bygges etter beslutning og finansiering ovenfra. Baron Georges Eugène Hausmann anla brede boulevarder og åpnet opp middelalderens Paris. Ingeniør Joseph Bazalgette på 1850-tallet reddet London fra den uutholdelige og helsefarlige stanken fra frittflytende kloakk gjennom bygging av rør for vann og avløp og temming av Themsens bredder.

Den gangen var det med nødvendige stortenkte og autoritære grep fra overordnet myndighet. Men forrige århundres byplanleggere formet helt nye byer på tegnebordet.

Boliger, kontorer og annet virke ble rasjonelt bygget ut i områder hver for seg, bare forbundet med store bilveier. Det ga oss den amerikanske bilbyen og de sjelløse og usosiale drabantbyene og næringsparkene, urbaniseringens store blindveier. Atlanta i USA har like mange innbyggere som Barcelona, spredt over et ti ganger så stort område og har fem ganger så mye forurensing i luft og vann.

Det vanskelige lokaldemokratiet

Jeg tror de fleste byer opplever dette vanskelige samspillet mellom styring ovenfra og lokalt initiativ og selvstyre nedenfra. I en nokså stor by som Oslo ser vi det i Byrådets frustrasjon når stat og fylke bygger ut E18 vestfra for å fylle byen med langt flere biler enn kommunen selv ønsker og bylivet tåler.

Utfordringene i Lagos og Oslo kan virke svært ulike. Felles er det at visjonære grep kan være nødvendige og vellykkede, som Oslo Fjordbyplan på 1980-årene.

Det er nødvendig for å bygge infrastruktur til slummen i Lagos, for å håndtere fattigdommen i Mumbai og flommene i Dhaka, trafikkaoset i Bogota og pandemien i Wuhan. Men en ulempe er at de store gjennomgripende prosjektene oftest blir grove og forenklede, de er tenkt sektorvis, de blir gjerne ensformige, monofunksjonelle og standardiserte, og skaper ofte større sosiale skiller.

Et lokalbasert handlekraftig demokrati blir stadig viktigere i voksende storbyer. Byene blir mer kompliserte, med mer sektordelte beslutninger og fremmedgjørende teknologi. Et lokaldemokrati med mandat og politisk ryggdekning, med utspring i bydelen og lokalsamfunnet, blir stadig viktigere for store byers kvalitet, for livet i gater og kvartaler, fra Oslo til Lagos. Samarbeidet mellom byer, på tvers av gamle administrative grenser på kartet, blir også stadig viktigere.

De nyinnflyttede millioner i Lagos forventer ikke at noen overordnet myndighet skal ordne opp i deres utfordringer. De vet de må tak i det selv. Det er en stor utfordring for en demokratisk byutvikling, i nord og i sør – hvordan styring av store byer samtidig kan fange opp og videreføre noen av storbyens viktigste og tillokkende småskalakvaliteter, ved å utnytte lokalsamfunnets egne krefter.