Hvis vi først skal snakke om en «vekkelse», er det snarere den ikke-religiøse som fortjener betegnelsen

Trefoldighetskirken i Oslo. Foto: Urdahl Olav

Hvis vi først skal snakke om en «vekkelse», er det snarere den ikke-religiøse som fortjener betegnelsen.

Det nærmer seg jul, og religion blir mer synlig i gatene og på flatene i noen ukers tid. Denne høsten har vi i tillegg vært vitner til at ulike fortellinger om kristen vekkelse har fått fornyet kraft i norske medier, inkludert i Aftenposten.

Kristelig Folkeparti (Krp) vippet så vidt over sperregrensen, angivelig på grunn av en skjerpet kristenkonservativ profil. Den blå bølgen blant unge menn inneholder også konservativ religiøsitet, får vi høre. Unge mennesker strømmer til Den katolske kirke eller karismatiske frimenigheter, mens Den norske kirke tømmes – hevdes det. Kontrasten er effektiv, dramaturgien kjent, men stemmer det?

Jeg har sett nærmere på tallene og finner et langt mer sammensatt bilde. Medlemsstatistikken for tros- og livssynssamfunn i Norge viser riktignok en tydelig nedgang i Den norske kirke.

Flere tendenser

Fra 2006 til 2024 har kirken mistet rundt 420.000 medlemmer. Samtidig har andre tros- og livssynssamfunn vokst. Dette brukes ofte som bevis for at folk forlater folkekirken til fordel for frikirkelig eller konservativ kristendom. Men en slik tolkning overser de viktigste forklaringene.

For det første skyldes mye av nedgangen i Den norske kirke tekniske og administrative forhold. Opprydding i medlemsregisteret og avviklingen av ordningen med «tilhørige» barn har alene ført til at over 250.000 navn er fjernet fra medlemslistene. Dette er ikke uttrykk for en plutselig troskrise, men for at medlemsregister og -statistikk er blitt mer presise.

For det andre handler medlemsnedgangen i stor grad om demografi. Den norske kirke er overrepresentert blant eldre. Hvert år dør rundt 35.000 kirkemedlemmer. Selv i et hypotetisk år uten én eneste utmelding ville medlemstallet fortsatt synke. Medlemsutvikling er derfor en dårlig målestokk for religiøs vitalitet.

Nedgang og oppslutning på samme tid

Samtidig er det Den norske kirke som får flest nye medlemmer hvert år, med om lag 27.000 nydøpte og 4000 innmeldinger. Antallet innmeldinger har attpåtil økt de siste årene. På den måten kan vi si at Den norske kirke både opplever nedgang i medlemstall og økt oppslutning. Flere tidligere utmeldte kirkemedlemmer vil tilbake til folkekirken, og en del medlemmer fra andre kirkesamfunn melder overgang til majoritetskirken. Det skyldes neppe en konservativ dragning.

Hva så med veksten utenfor folkekirken? Også her er forklaringen mindre dramatisk enn overskriftene tilsier. Det er hovedsakelig Den katolske kirken og ortodokse kirker som opplever netto medlemsvekst i Norge. Den katolske veksten skyldes i hovedsak arbeidsinnvandring – særlig fra Polen og Litauen, og den ortodokse skyldes i stor grad flyktninger/asylsøkere fra Eritrea, og etter hvert også fra Ukraina, samt noe arbeidsinnvandring fra østeuropeiske land. Altså ikke religiøs vekkelse blant unge nordmenn.

De klassiske frikirkene og Pinsebevegelsen har hatt liten medlemsvekst de siste 20 årene. På den måten skiller Norge seg markant fra mange andre land i verden, hvor karismatisk kristendom er blant de raskest voksende religiøse bevegelsene. Det finnes riktignok et økende antall små karismatiske migrantmenigheter, og enkelte pinsemenigheter opplever sikkert økt deltagelse, særlig i byene, men dette gir samlet sett likevel lite utslag i nasjonal statistikk. Lokal vitalitet må ikke forveksles med strukturell vekst.

Sekularisering dominerer

Hvis vi først skal snakke om en «vekkelse», er det snarere den ikke-religiøse som fortjener betegnelsen. Human-Etisk Forbund har hatt en kraftig medlemsvekst de siste årene.

Livssynssamfunnet har økt med over 40 prosent siden 2019. Det har vært en god investering for organisasjonen å slutte med medlemskontingent. Likevel er det de som ikke er medlemmer av noe tros- eller livssynssamfunn, som øker mest. Denne gruppen, som trolig består av mange ikke-religiøse (men ikke bare), utgjør nå en fjerdedel av befolkningen. Sekularisering er med andre ord fortsatt den dominerende hovedtrenden i Norge.

I regnestykket mitt er det flere usikkerheter, blant annet fordi jeg baserer meg på medlemsstatistikk. Medlemskap sier ikke alt om religiøsitet.

Poenget mitt er like fullt at det er viktig å skille mellom hovedtrender og mikrotrender. De store tallene viser at Norge stadig sekulariseres: Færre sier at de tror på Gud, færre går til gudstjeneste, og færre er medlemmer av et trossamfunn.

Sammensatt

Likevel ser vi massevis av mikrotrender, med økt religiøs pluralisme og økende oppslutning, både i frimenigheter og i Den norske kirke. Mange søker mening, fellesskap og ritualer i en urolig tid.

Noen er innvandrere på leting etter sosiale, kulturelle og religiøse fellesskap. Noen er sikkert (ny) konservative, mens flere er mer opptatt av tradisjon og kulturarv.

Komplekse utviklingstrekk må ikke reduseres til enkle fortellinger om «kirkeflukt», «vekkelse» eller «nykonservativ bølge».

Tallene fortjener å bli lest med større nøkternhet. De peker ikke mot en religiøs renessanse, men mer mot et tros- og livssynslandskap i langsom, strukturell endring. Det er drevet av sekularisering, demografi, migrasjon, individualisering og pluralisering, snarere enn av plutselige åndelige gjennombrudd.