​​​​​​​Kan det skje?

Hver dag går gutter og jenter og legger seg når vi andre står opp. Hver dag tuller de seg inn i dynen, prøver å sove bort skammen, smerten og følelsen av å være annerledes.

Kanskje ligger de der og hører lette sko mot asfalten utenfor.
Kanskje putter de plugger i ørene, spiller musikk for å stenge lyden av verden ute.

Kanskje ligger de bare der, vrir seg i sengen, kanskje renner det en tåre nedover kinnet, legger igjen rand av salt på samme plassen som i går.

Kanskje tenker de på at det eneste de ønsker er å være vanlig, være en del av noe. Kanskje tenker de på hvorfor de ikke får det til, hvorfor de ikke klarer å være som de andre.

Kanskje drømmer de om det, når de sover i sengen sin, mens vi andre er på jobb, at de bare kunne vært helt vanlige.

Kanskje renner det en ny tåre nedover kinnet. Kanskje, bare kanskje, tenker de på hva de kunne gjort i stedet for å ligge i sengen.

At de kunne tenkt seg å være sammen med andre, på en aktivitet med andre som kanskje også hadde det litt vanskelig.

Kanskje kunne de tenkt seg å gå en plass å prate med noen, en som kunne forstå dem. Kanskje var denne personen en som kunne hjelpe dem tilbake til livet, ut av annerledesheten, ut av utenforskapet.

Kanskje leser du denne teksten og tenker her var det en kar som brukte ordet kanskje ganske mye. Kanskje synes du det er ganske så irriterende å lese akkurat disse ordene.

Kanskje synes du denne teksten er ensidig i sin språkbruk. Men bruken av ordet er helt bevisst, for det er nettopp det mange av de unge i Norge i dag tenker: Kanskje.

Kanskje tenker de også hvorfor? Hvorfor er jeg ikke som de andre?

Så hvorfor bruker jeg ordet kanskje, hvorfor bruker jeg så ensidig språk?
Jo fordi kanskje er det mest dekkende ordet for mange unge i utenforskap i Norge, kanskje er det ordet som gir gjenklang i deres resonanskasse.

Kanskje kan vi få deg inn på et tiltak, vi vet de har litt ventetid, kanskje kan vi skaffe deg psykisk helsehjelp, vi vet de har litt ventetid. Kanskje kan du få være med i aktivitetsgruppe, de har litt ventetid.

For slik er det i dag, i kommunene rundt i Norge. Vi må si kanskje, for vi vet ikke, vi har ikke ressursene eller tilbudene – så ja, kanskje er det beste svaret vi har.

Kanskje skulle politikere i Norge brukt penger på budsjetter i år, som ga resultater om ti-femten år. Kanskje skulle man som politiker virkelig tatt buksene på og vært med oss på jobb, vi som jobber i førstelinjen, og møtt ungdommene.

Kanskje skulle man investert i forebyggende arbeid nå? Tatt tak og jublet over alle pengene vi sparte om fem, ti og femten år.

Kanskje skulle vi brukt mer penger, mer langsiktig, slik at vi senere kunne høste fruktene og millionene. Men det gjør vi ikke, ikke i nærheten av nok.

Hvorfor? Fordi det er vanskelig å måle effekten, vanskelig å se de umiddelbare tallene. Kanskje skulle man lagt vekk måltall og kortsiktig måloppnåelse.

Kanskje skulle man faktisk turt å tenke at det vi gjør nå, det høster vi frukter av der fremme. Men så fristes de til å tenke tanken som har blitt tenkt så mange ganger før: Kanskje er ikke jeg i posisjon da. Da kan jeg ikke ta æren for nedgangen i utenforskapet og få stemmer som betaling.

Kanskje noen andre får høste det jeg har sådd. Og så tenker de tanken igjen, kanskje jeg skal bevilge noe nå, sette måltall og vise til noe konkret før neste valg. Kanskje skal jeg gjøre det, så kommer jeg godt ut av det, høster fruktene i form av stemmer.

Kanskje – å for en deilig tanke, kanskje får vi sitte noen nye år i posisjon fordi vi viste handlekraft. Og det er da jeg skriker av hele mitt bryst, rødsprengt i ansiktet nesten på mine knær: Kanskje, hvorfor kanskje?

Jeg hater ordet kanskje, kan skje – noe som kan skje, hvis du er heldig, hvis det ikke er så lang ventetid. Hvis du tør ta telefonen når den ringer åtte måneder etter møtet der en på skolen, Nav eller Oppfølgingstjenesten sa kanskje.

Hvis ikke går kanskje turen videre til en annen, og du får ikke hjelpen du trenger, ikke nå. Men kanskje de ringer igjen om en måned eller tre.

Kjære politiker, kanskje kan du få min stemme neste gang.
Det kan skje, kanskje, hvis jeg orker å gå og stemme. Kanskje får du til og med stemmer fra de unge, fordi du tar dem på alvor.

Kanskje du har lyst å vise at du skal jobbe for oss som tror på forebygging i et langt perspektiv. At du tør bruke penger på fremtiden og ikke er så opptatt av å høste det du sår.

Og kanskje ser vi ut fra hvert vårt vindu på de travle unge voksne, som jager mot bussholdeplassen, kanskje rekker de ikke bussen, men de er i hvert fall der ute. De høster fra det vi sådde.

Kanskje smiler vi begge litt lurt, kanskje til og med litt stolt. Sosialarbeideren og politikeren, til morgenkaffen og politisk kvarter, kanskje snakker de om nye langsiktige planer der i radiokabinettet, fordi de vet at høstingen av dette kommer Norge til gode, ikke dem selv.

Kanskje, det kan skje – jeg må jo velge å tro på det, selv om jeg kanskje ikke har så mye håp om at det vil skje, men det kan skje, kanskje.

Kan det ikke?