Kunstnerisk frihet forutsetter økonomiske rammer som ikke styres av kommersielle hensyn alene

Spørsmålet er ikke bare hvem som betaler for kunsten, men hvilke bindinger finansieringen skaper, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Kulturminister Lubna Jaffery på årets Høstutstilling. Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB

Offentlig kulturpolitikk i Norge har nettopp hatt som mål å skjerme kunst og kultur fra markedets logikk.

I en nylig debattartikkel i Aftenposten hevder Bård Kleppe fra Telemarkforskning at økt privat finansiering av kulturlivet vil styrke ytringsfriheten og kunstens autonomi. Kunsten vil da bli mindre avhengig av staten. Argumentet kan virke intuitivt, men bygger på en forenklet forståelse av makt, økonomi og kunstnerisk frihet.

Spørsmålet er ikke bare hvem som betaler for kunsten, men hvilke bindinger finansieringen skaper – og hvilke ytringer som faktisk blir mulig i praksis.

Tilpasning vil skje

Når offentlig støtte fremstilles som en trussel mot kunstens autonomi, overses det at privat kapital langt fra er nøytral. Private givere og sponsorer har økonomiske interesser, omdømmehensyn og strategiske mål. Selv uten eksplisitte krav vil kunstnere og institusjoner ofte tilpasse seg det de tror er ønskelig for å sikre videre støtte.

Dette skaper en form for indirekte sensur: Ikke gjennom forbud, men gjennom økonomiske incentiver. Kunst som er systemkritisk, smal eller lite kommersielt attraktiv, har dårligere kår i et system der private midler får større betydning. Risikoen for selvsensur øker når kunstnere frykter å støte fra seg givere.

Å erstatte offentlig finansiering med privat avhengighet er derfor ikke å frigjøre kunsten, men å flytte makt fra demokratisk forankrede institusjoner til aktører uten et offentlig ansvar.

Mindre synlige begrensninger

Offentlig kulturpolitikk i Norge har nettopp hatt som mål å skjerme kunst og kultur fra markedets logikk. Kunstnerisk frihet forutsetter økonomiske rammer som ikke styres av kommersielle hensyn alene. Armlengdes-avstand-prinsippet, nå også lovfestet, er utviklet for å beskytte kunstens uavhengighet.

Ytringsfrihet handler ikke bare om fravær av sensur, men om reell mulighet til å ytre seg. Den forutsetter forutsigbarhet, kollektive ordninger og sterke offentlige institusjoner. Uten dette blir ytringsfriheten et privilegium for dem med økonomisk trygghet eller høy markedsverdi.

Privat finansiering kan være et supplement, men når den fremstilles som et alternativ til offentlig ansvar, svekkes mangfoldet og ytringsrommet. Mer privat finansiering gir ikke automatisk mer ytringsfrihet. Det gir ofte bare nye og mindre synlige begrensninger.

Skal vi ta kunstens autonomi på alvor, må vi styrke, ikke svekke, de offentlige ordningene som gjør det mulig å ytre seg fritt, også når det koster.