Maria vil selv bestemme når hun skal dø

Maria Winther er 43 år. Hun kan helt fint bli 44, 45 også, men sannsynligvis ikke så veldig mye eldre enn det.

– Jeg vil kremeres, og jeg ønsker ikke å ha noe gravsted.

Maria

Maria har kreft. Den starta i brystet, nå har den spredt seg til skjelettet. Det er derfor hun sitter i lokalene til Flatås Begravelsesbyrå på Solsiden i Trondheim og planlegger sin egen begravelse.

– Vil du at asken skal spres? Eller ha et anonymt gravsted?

For Stig Morten Flatås er døden, i alle former og fasonger, hverdagen. Det å uten forvarsel få besøk av ei 43 år gammel kvinne som ubesværet drodler om de ulike aspektene ved egen bortgang, er derimot ikke hverdag.

– Nei, jeg trenger ikke ta opp plass når jeg ikke er her lenger. Men en seremoni kunne jo vært noe? Jeg vil ha musikk, men den må være munter – jeg vil ikke at folk skal være triste. Jeg er den irriterende positive personen på jobben, liksom.

Maria ler, Stig Morten svarer.

– Men tror du ikke folk kommer til å være triste? Jeg tenker på sorg som prisen du betaler for å være glad i noen. Du kjenner på det du har tapt, og da kommer sorgen. Sorg over det du aldri får tilbake, får gjenskapt, eller videreutvikla.

Der døden – livets eneste absolutte konstant – handler om de altoppslukende følelsene/de store spørsmåla/det ukjente, dreier begravelsesplanlegging seg i stor grad om det stikk motsatte – logistikk.

Hvordan, når, hvem, hvor mange.

– Jeg tror egentlig ikke det kommer så veldig mange. Jeg har flytta mye, og har ikke så stor vennekrets. Men samboeren min er jo fortsatt her, da – de felles vennene våre kommer sikkert?

Før Stig Morten rekker å bekrefte hopper Maria videre:

– Jeg har kanskje ikke lov til å kremeres sammen med hunden min?

– Det er ikke lov i utgangspunktet, nei. Og så har jo hunder gjerne en annen livsfase enn mennesker, så med mindre man tar livet av hunden...

– Den har også kreft!

Maria ler igjen. Ikke fordi hun synes det er morsomt at Saga – hennes høyt elskede alaskahusky - også skal dø, men fordi hun er en varm tilhenger av ravnsvart humor. På evig jakt etter små glimt av komedie i tragedien.

Stig Morten synes ikke det er like morsomt, men det hindrer ham ikke i å være løsningsorientert.

– Hvis dere har én urne med hundeaske og én urne med menneskeaske er det ingen som kan nekte dere å blande.

– For en fin tanke! Sånn kan vi gjøre det!

Maria og Stig Morten prater om de små tingene, og om de store tingene. Om hvilke kister som er mest populære (hvite), om viktigheten av å ha en taler med kraftig stemme hvis seremonien skal være utendørs (veldig viktig), om religion (Maria vil helst bli henta i en likbil uten kors på taket).

De prater også om selve døden, åpenbart. Maria jobber ikke i begravelsesbyrå, men også hun har erfaringer på området:

– Mange synes døden er tabu, men for meg har den vært en del av livet. Men jeg har bare besøkt grava til mamma to ganger på 36 år. Og jeg var ikke i farfars begravelse, for der hadde jeg møtt pappa, og det hadde jeg ikke lyst til.

Stig Morten lytter, på en måte som inviterer den som prater til å åpne seg. Og det gjør Maria.

– Livet mitt har vært veldig komplisert, jeg har kjempa for å holde hodet over vannet. Jeg har til og med ønska å få kreft, fordi jeg har sett på det å ta livet sitt som et nederlag.

Nå synes hun at hun har gjort seg fortjent til å selv bestemme hvor mye kreftindusert smerte hun skal tåle. Og til å få hjelp.

– Jeg kan alltids gjøre det selv, det skal jeg få til, men jeg skulle ønske noen heller kunne hjelpe meg på profesjonelt vis, ta vare på meg.

– At noen i hvit frakk kan følge meg inn i døden.

En urettferdig verden

11. mars i år fikk jeg melding fra Maria. Hun skrev at hun hadde fått kreft, og at prognosen var dårlig. Skikkelig, skikkelig dårlig.

Hun fortalte om mora som tok livet sitt da Maria var sju. Om året på Statens senter for barn- og ungdomspsykiatri da hun var 13, der hun fikk diagnosen reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Om å bo i fosterhjem.

Om en mildt sagt vanskelig oppvekst.

Hun fortalte om det å ha kompleks PTSD som følge av oppveksten. Om det å begynne på antidepressiva og endelig bli ordentlig glad.

Om det å noen måneder senere finne en kul i brystet, for så å ganske kjapt få vite at kulen i løpet av få år kommer til å spise opp kroppen hennes fra innsida.

Om at hun snart skal dø.

Maria vil ikke ha sympati, hun vil ha dødshjelp. Men det får hun ikke, det er ikke lov i Norge.

Hun spør om jeg har lyst til å skrive en artikkel om temaet, komme til bunns i hvorfor hun ikke får lov til å dø før kreften beordrer det.

For ordens skyld – Maria og jeg visste om hverandre fra før. Vi har felles, gode venner, har møttes på et par fester, og har fulgt hverandre på sosiale medier i minst femten år.

Men vi har ikke prata mye sammen, siste meldingsutveksling før den i mars i år, var i 2017 og handla om musikk.

Så jeg kjente først og fremst sosiale medier-Maria, ei sprek dame som forguder hundene sine, lever for å gå tur, tar fine bilder, plukker sopp, hører på punk og rock, og er sammen med Kjetil.

Nå kjenner jeg Maria, i løpet av de siste månedene har vi nok rett og slett blitt gode venner. Jeg synes det, i hvert fall.

Det hindrer meg likevel ikke i å skrive denne saken.

Debatten domineres av leger og filosofer. Naturlig nok, og de skal også få slippe til her.

Langt mindre tilstedeværende er de som faktisk ber om dødshjelp. Det er ikke så rart, de har gjerne andre ting å tenke på.

Men Maria har fortsatt krefter til overs, hun er smart, tydelig, velformulert og fortjener å bli hørt.

Og debatten fortjener henne.

Tar du utfordringa?

Det kan være lett å allerede nå tenke at det er latterlig at Maria ikke skal få hjelp til å dø.

Det er ikke medisinsk vanskelig å gjennomføre på forsvarlig vis, det er ikke dyrt, Maria er ved sine fulle fem, det å sakte, men sikkert fortæres av kreft må være hinsides jævlig.

Jeg kjemper også mot denne ryggmargsrefleksen – hvor kjip må du ikke være for å nekte Maria dette?

Da kan det være greit å huske hvordan denne typen journalistikk, de sterke, triste historiene, ofte funker:

Metode: Man setter et uheldig enkeltmenneske opp mot et ubarmhjertig system.

Alenemora som tjener ti kroner for mye til å få bostøtte fra Husbanken. 17-åringen som bor noen meter på feil side av ei eller anna litt tilfeldig grense, og dermed må bruke tre timer hver dag på skolebuss. Maria som ikke får hjelp til å dø.

Resultat: Du synes synd på enkeltmennesket, og blir sint på systemet.

Problemet er bare at det er umulig å lage et samfunn der ingen opplever seg urettferdig behandla.

Du finner de sterke, triste historiene i land som tillater dødshjelp også.

For eksempel i form av fortellinger om mennesker som akkurat ikke er syke nok til å få ønsket sitt oppfylt.

Eller i form av fortellinger om mennesker som fikk innvilga dødshjelp, men ikke burde fått det.

Og så er det legene da. De er skeptiske til dødshjelp, i langt større grad enn befolkninga som sådan. Og vi bruker å lytte til leger, de er alltid høyt utdanna og veldig ofte smarte. I hvor stor grad bør vi lytte nå?

Ei utfordring: Er du imot dødshjelp, les tilhengerne i beste mening. Prøv å forstå hvorfor de mener det de gjør. Er du for dødshjelp, gjør det samme med motstanderne.

Dødshjelp er et komplekst tema, og hvis du synes noe annet kan det være at du ikke har full oversikt. Det er absolutt mulig å ende opp med en legitim bastant mening den ene eller andre veien, men da er det smart å først ha lagt ned en innsats for å skjønne hvorfor noen ender opp på motsatt side.

Vi må rett og slett sortere argumentene, for å dermed kanskje finne kjernen i uenigheten.

Hvor ille er døden?

Hvem er egentlig fagfolkene når temaet er dødshjelp?

Når alt kommer til alt, handler dette om den enkeltes etikk og moral. Noe som gjør alle, eventuelt ingen, til eksperter.

Ole Martin Moen er filosof og professor i helsefaglig etikk ved Oslo Met. Det gjør ham til ekspert på litt mer enn bare egen etikk og moral.

Sammen med Aksel Braanen Sterri skrev han i 2019 boka Aktiv dødshjelp – etikk ved livets slutt.

Ole Martin har vært en av de tydeligste forkjemperne for aktiv dødshjelp i norsk offentlighet de siste åra. Vi starter jakta på oversikt hos ham, nærmere bestemt på Lovisenberg diakonale høgskole, der han en fredags morgen holder foredrag for sykepleierstudenter om nettopp dødshjelp.

Han starter med å skissere opp to ytterpunkter:

• Dødshjelp skal aldri være tillatt, for noen
• Dødshjelp skal alltid være tillatt, for alle

Sistnevnte ytterpunkt, der trettenåringen med kjærlighetssorg kan gå på apoteket og kjøpe seg reseptfri gift, er det få som argumenterer for.

Førstnevnte ytterpunkt er dagens lovverk, både i Norge og de fleste andre land.

Alternativet til ytterpunktene blir dermed noen ganger, for noen. Og da må vi sette vilkår.

Hvor ille er egentlig døden? Finnes det tilstander som er så fæle at de ikke er verdt å gjennomleve?

For å ta det første først, klarer vi å kvantifisere døden? Hvis vi betrakter den rent teknisk, er den fravær av liv, ikke-eksistens.

Selv var jeg ikke-eksisterende helt fra Tidenes Morgen og til april 1980, uten at det har prega meg nevneverdig i de inneværende levende åra.

Men på tross av at tilstanden ikke-eksisterende i seg selv ikke er fæl, vil det å bli fratatt godene ved å leve for veldig mange være grufullt. Jeg synes ikke det å være død virker noe skummelt i det hele tatt, men tanken på å ikke få se sønnen min vokse opp gjør meg fysisk uvel.

Nummer to – kan liv være verre enn død?

Vi setter det på spissen, det kan være nyttig når man tester prinsipper. Flyet du sitter i styrter, midt i Stillehavet. Foretrekker du å kjapt brekke nakken mot taket under turbulensen, eller å bli med flyet ned og være den aller siste som drukner? Er de siste 15 minuttene med liv bedre enn død?

– Man kan tenke seg at døden er et så stort onde at man alltid burde kjempe mot den uansett. Det tror ikke jeg er tilfellet, sier Ole Martin.

Livet i døden

Fra min råtnende kropp skal blomster vokse, og jeg er i dem, og det er evighet.

Munch-sitatet står i store bokstaver på veggen i tredje etasje på Kunnskapssenteret ved St. Olavs. Utstillinga Livet i døden handler om det evige kretsløpet.

Liv blir til død blir til nytt liv.

Naturen henter oss tilbake, når vi ikke lenger har bruk for kroppen vår kan andre organismer få glede av den. Brutalt og hensiktsmessig, absurd og helt naturlig.

En skulptur av en død fugl, med sopp voksende ut av buken, fanger Kjetils oppmerksomhet.

– Oi, har du sett denne? Veldig Last of us-estetikk!

Soppentusiast Maria deler kjærestens begeistring:

– Veldig fascinerende! Men dette får jeg ikke være med på. Jeg skal jo brennes.

Kjetil og jeg synser litt om næringsinnholdet i menneskeaske, og konkluderer på syltynt faglig grunnlag at den må ha enkelte gjødslende kvaliteter.

En utstilling via til døden kan være intens nok uavhengig av selskap, å analysere den sammen med ett menneske som snart skal miste livet og ett menneske som snart skal miste kjæresten han har hatt i 23 år er helt desperat trist.

Kjetil og Maria er forresten ikke bare kjærester lenger, de gifta seg – nokså spontant og i all hemmelighet – for noen måneder siden.

– Har jeg lymfekreft hvis det har spredt seg til lymfekjertlene? Det skjønner jeg ikke helt.

– Sånn som jeg forsto det så var det ikke metastaser der, bare kreftceller.

– Jeg er så glad du er med, Jeg får med meg bare 30% av det de sier. Du stiller alle de viktige oppfølgingsspørsmålene, mens jeg er litt mer sånn når dør jeg da? Hvor fælt blir det?

Hun ler, men han ler ikke.

Det er lettere for Maria å vitse om situasjonen enn det er for Kjetil.

Hun skal dø, men han skal leve videre, alene.

Ditt liv, din død?

Vi tar turen tilbake til Ole Martin Moen og foredraget hans på Lovisenberg.

Argumentet om at livet kan være verre enn døden, og at det derfor kan være hensiktsmessig for enkelte å slippe å leve, er et praktisk argument.

Nå prater han om det prinsipielle, retten til å bestemme selv. Oversatt til fremmedspråk – autonomi.

– Når det gjelder spørsmål som i første omgang handler om en selv, pleier vi i et liberalt demokrati å legge svært stor vekt på hva personen selv mener.

Disse to punktene, spørsmålet om livskvalitet og viktigheten av å respektere autonomi, utgjør ifølge Ole Martin hovedtyngden av for-argumentasjonen.

Han synes ikke absolutt autonomi, at vi alltid bør få gjøre akkurat det vi vil, er veien å gå.

Men han sier at det ligger en stor bevisbyrde på de som vil overprøve noens ønske i en sånn situasjon.

– Det er forferdelig at noens liv er så ille at det er bedre å dø, det hadde vært langt bedre om ingen var i den situasjonen. Men hva gjør vi da, når noens liv faktisk er så ille?

Verdensmester i kreft

Nabobygget til Kunnskapssenteret er Gastrosenteret. Maria skal få sin andre runde med cellegift og immunterapi. Dette er tredje forsøk på runde to, ved de to foregående har immunforsvaret hennes vist seg å være for skralt.

I dag får hun grønt lys, og er veldig glad for det.

Etter første runde med cellegift ble hun sliten i et par dager, måtte presse seg til å gå fire kilometer tur på flat mark. Hun foretrekker at antallet kilometer er tosifra.

Sprekhet kan være et tveegga sverd når man blir syk, kroppen tåler kanskje mer, men det er lettere å ligge på sofaen for noen som vanligvis gjør nettopp det. Det hindrer ikke Maria i å ha ambisjoner.

– Jeg har lyst til å være verdens beste kreftpasient!

Maria

Maria prater med kreftsykepleieren om antistoffer, granulocytter, steroider og nye behandlingsformer.

Praten er teknisk, Maria har gjort masse research, og i tillegg jobber hun som helsesekretær ved Klinikk Trondheim, hun snakka flytende sykepleiersk allerede før hun ble syk.

Hun er - naturlig nok - sykemeldt, men har planer om å jobbe litt igjen så fort behandlingstimeplan og kropp tillater det.

– Jeg synes fortsatt jeg bør jobbe så mye jeg orker, og jeg trives jo der.

Cellegiftbehandling tar tid, fredag formiddag har blitt til fredag ettermiddag, og selv ikke ei kreftavdeling er immun mot følelsen av snart helg.

Vi har prata om sykehussaft som symbol på død, åttitallsrasisme i Donald-blader, behov for protein versus behov for å la dyr leve, punk som begravelsesmusikk, om å bruke 6000 kroner på en portvin fordi nå eller aldri, og det å lete etter en ny kjæreste til kjæresten sin fordi du selv skal dø.

Kreftsykepleieren kommer inn i rommet og spør hvorfor jeg er der. Jeg svarer at jeg, selv om det kanskje ikke virker sånn på stemninga og lydnivået i rommet vårt, jobber med en sak om dødshjelp.

Hun forteller at hun nettopp har sett en dokumentar på NRK om temaet.

– Den handler om ei britisk skuespillerinne i rullestol som drar til dødshjelpliberale Canada, veldig verdt å se.

– Er ikke den veldig anti-dødshjelp?

Maria viser seg å ha starta på nettopp den dokumentaren, men ganske raskt skrudd den av igjen.

Og jo, den er i aller høyeste grad anti-dødshjelp. Men det er det jo en god del mennesker som er også.

På tide å finne ut hvorfor.

Verdien av et dødsleie

Aud Irene Svartvasmo er sykehusprest ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Som prest er hun vant til å tenke de svære tankene, som sykehusprest er hun vant til å prate med folk som snart skal dø. Med andre ord en perfekt samtalepartner når temaet er dødshjelp.

Aud Irene er skeptisk til dødshjelp. Men frykt ikke, om du er en religionskritisk leser, hun argumenterer ikke med fordi bibelen.

– Det er veldig lett å forstå enkelte menneskers ønske om å få avslutte livet. Men hvordan skal vi sette opp rammeverket? Og hvem skal gjøre det? Og hva skjer når vi først har rigga lovverket, hvor lang tid tar det før grensene flyttes?

To av de vanligste praktiske argumentene mot dødshjelp – hvordan skal vi avgrense, og slippery slope.

Slippery slope-argumentet, rutsjebane-argumentet på godt norsk, handler om frykten for at det skal skli ut hvis vi først åpner opp. Aud Irene vil ikke at vi skal bli Nederland eller Canada.

Denne saken blir lang nok som det er, vi ser nærmere på tilfellene Nederland og Canada i en annen artikkel, men disse landene har særdeles liberale dødshjelplover.

Hvis vi tillater dødshjelp for pasienter som Maria, såkalte terminale pasienter, er det langt fra usannsynlig at regelverket etter hvert mykes opp. Spørsmålet er jo blant annet om det nødvendigvis er negativt?

Først utvida vi stemmeretten til å inkludere menn uten fast eiendom, deretter fikk kvinner stemmerett.

Positiv slippery slope, vil nok de fleste mene.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 innvilga amerikanske myndigheter seg selv friere tøyler for å sikre nasjonens sikkerhet. Resultatet ble omfattende overvåkingsprogrammer og svekka personvern.

Negativ slippery slope, vil nok de fleste mene.

Aud Irene snakker også om noe man kanskje ikke helt klarer å sette seg inn i uten å ha dødsleier som arbeidshverdag, eventuelt teologi som fagbakgrunn – viktigheten av å gi døden tid.

– Det å være menneske er å bli født, å leve, og å en gang dø. Hva er det med vår kultur som gjør at vi ønsker den snarveien til døden? Hvorfor er det uverdig å trenge hjelp? Det er sterke krefter i kulturen vår som ikke tolererer at det finnes en fase i livet der vi blir hjelpeløse.

– Jeg synes det hadde vært et argument med tyngde hvis vi hadde diskutert påbudt dødshjelp. Men blir vi fattigere som samfunn hvis vi kan velge bort noen måneder med lidelse på tampen?

– Neida, vi er jo i grenseland der, det er jeg med på.

Men hun opplever definitivt ikke at kreftpasienters siste måneder av livet trenger å være uutholdelig lidelse.

– Jeg har jobba med pasienter i siste fase av livet i 18 år, og har nesten aldri opplevd at legevitenskapen ikke har klart å lindre.

Aud Irene Svartvasmo

Aud Irene forteller om fremskrittene på palliasjonsfronten, om muligheten for å være skikkelig raus med medikamentene når man ikke trenger å ta hensyn til at levra ikke skal knele.

Om livskvalitet helt til siste slutt og om hvor viktig de siste ukene, dagene, timene kan være for pasienten. Og ikke minst for de pårørende.

Han som må leve videre

– Tror du at du noen gang kommer til å bli ordentlig glad igjen?

Kjetil virker ikke å være typen som snakker før han har tenkt seg om, det gjør han heller ikke nå.

– Det er vanskelig å svare på, men jeg tror jo egentlig ikke det. Rasjonelt sett burde jeg tenkt ja, det kommer jo sikkert til å skje, men det er vanskelig å se for seg.

Kjetil og Maria har vært sammen siden han var 22, nå er han 45. Han jobber med digital elektronikk, er utdanna sivilingeniør, og for tida femti prosent sykemeldt.

Han omtaler kjæresten sin som ekstremt smart, ekstremt sterk, positiv, et unikum når det kommer til å lese mennesker, empatisk, snill, omtenksom og inkluderende.

Han tror veldig mange som har gjennomlevd den oppveksten skjebnen tildelte Maria ville latt seg knekke.

Han forteller om 23 års samliv som i det store og hele har vært veldig fint. Om Marias nedturer som har kommet med jevne mellomrom, og også blitt til hans egne nedturer, men ikke ofte nok til at han ikke tenker at de har hatt et godt liv sammen.

– Og så tester hun antidepressiva og får så bra effekt, og så går det noen måneder og så kommer universet og sparker henne i trynet – vær så god, her har du terminal kreft.

Kjetil er tydelig tynga av situasjonen han står i, og like tydelig ikke lamma av den – evnen til å tenke klart og analytisk er i hvert fall ikke ramma.

Han ser at dødshjelp-spørsmålet er komplisert, men opplever at det blir gjort enda mer komplisert enn det trenger å være.

– Hvis du har et sammensatt problem med mange ulike faktorer kan du ikke bare sause alt sammen i ei gryte, du må angripe problemstillinga mer systematisk.

Som sagt, han er sivilingeniør.

Kjetil betrakter det som ei hovedsakelig todelt problemstilling. Først, det lokale perspektivet, enkelttilfellene – kan man tenke seg situasjoner der, sett bort fra alt annet, dødshjelp er moralsk riktig? Tilfeller der mennesker bør få slippe å leve?

Det tror han de aller fleste som har satt seg litt inn i sakskomplekset kan.

– Det er bare å skru opp lidelsene og ned fremtidsutsiktene til du når et punkt der det ikke er verdt det, en netto negativ tilværelse.

Hvis man aksepterer at disse tilfellene eksisterer, kan man ta for seg den andre delen av problemstillinga. Det ser Kjetil på som et integrasjonsproblem som rommer de praktiske motforestillingene.

Hvordan skal vi avgrense, hvordan unngå feilvurderinger, slippery slope, tilregnelighetsproblematikk, press mot sårbare grupper.

Han ser at det er komplisert, men langt fra uløselig.

– Vi ender da opp med følgende: Hvordan kan vi implementere dette på en måte som gjør at vi får færrest mulig utilsikta, negative konsekvenser?

Det skumle presset

Press mot sårbare grupper, ja. Aud Irene trekker frem det som noe av det hun frykter mest i et samfunn som har åpna for dødshjelp.

– Jeg er redd for de som er gamle og syke og ikke lenger opplever seg selv som produktive. At de, når muligheten har blitt introdusert, tenker kanskje det er best for alle parter at jeg bare dør.

Det er dette presset Liz Carr prater om i Better off dead-dokumentaren også. At mennesker med funksjonsnedsettelser vil føle på en forventning fra samfunnet om at de skal be om å få dø.

Det er vanskelig å avfeie dette argumentet. Av den enkle grunn at noen, kanskje mange, mennesker helt sikkert kommer til å føle på dette presset. Uavhengig av om noen faktisk presser.

Aud Irene treffer ofte gamle mennesker som har lyst til å dø. Helt uavhengig av hva de tror andre mener om saken, de er bare trøtte, de har gjort sitt.

– Da kan jeg gjerne si vet du hva, det forstår jeg, og jeg håper du skal få slippe snart.

Hun forteller dem at de har muligheter til å fremskynde døden, selv uten dødshjelp. De kan slutte å ta til seg næring, de kan si nei til livsviktige medisiner, reservere seg mot livreddende hjelp. Behandlingsbegrensning.

Hun forteller også om pasienter som samler opp medisiner, for så å ta alt på én gang. At de som virkelig vil dø allerede har alternativer, de er bare ikke så formaliserte.

Dette virker å være én av de viktigste uenighetene mellom for- og motsida. Den prinsipielle forskjellen mellom behandlingsbegrensning og dødshjelp.

Noen synes det å ikke gi en pasient medisinene vedkommende trenger for å leve videre, og det å gi samme pasient så mye smertestillende at vedkommende slutter å puste, er to sider av samme sak.

Andre synes dette er to vidt forskjellige handlinger.

Aud Irene synes også det.

– Det er ikke helsevesenets oppgave å ta liv.

Aud Irene Svartvasmo

Og i et samfunn som tillater dødshjelp vil det bli nettopp helsevesenets oppgave å ta disse livene, livene som ønsker å bli tatt.

Før var Aud Irene kategorisk dødshjelpmotstander, men det er hun ikke lenger. Hun anerkjenner at det finnes enkeltmennesker som kanskje burde fått hjelp til å dø.

Hun synes likevel ikke det bør settes i system.

Her er vi nok fremme ved en annen grunnleggende uenighet:

Enkeltmenneskers rett til å selv bestemme (slippe lidelse) versus samfunnets (kan bli fattigere, kaldere) og utsatte grupper (kan føle på press) behov for beskyttelse.

Hvor mye samfunnsansvar bør falle på Maria, og andre i hennes situasjon?

Livsforlengende dødshjelp

Det var hit de gikk - til skogen ikke så langt fra huset deres i Buvika utenfor Trondheim - etter at de hadde fått beskjeden om at kulen i Marias bryst var trippel negativ kreft og ikke en cyste.

Det gjør de ofte - Maria, Kjetil, Saga og Ruby.

De tobeinte la seg ned på ryggen i mosen og så opp på himmelen. Det hadde de aldri gjort før.

Maria har ikke lyst til å dø så fort som mulig, hun vet ikke engang om hun hadde benytta seg av dødshjelp selv om tilbudet hadde vært der. Men hun vil så gjerne ha nettopp det – tilbudet.

Pussig nok kan dødshjelp være livsforlengende.

– Hvis jeg skal ta saken i egne hender må jeg gjøre det på et tidspunkt der jeg fortsatt er frisk nok til å gjennomføre noe sånn. Hvis jeg vet at jeg får hjelp, har jeg muligheten til å holde ut lenger.

Hun synes ikke behandlingsbegrensning er nok, det gir ikke den tryggheten hun trenger, den nødbremsa hun vil ha.

– Hvor lang tid tar det da? Hvor vondt skal jeg ha det?

Maria

Hva med psykisk sykdom?

Der Aud Irene har bevega seg bort fra bastant å avvise dødshjelp, har Ole Martin gått litt i motsatt retning siden han begynte arbeidet med boka for åtte år siden.

– Jeg tror nok spørsmålet om press mot sårbare grupper kan bli noe vanskeligere å håndtere enn det jeg så for meg da.

Ole Martin Moen

Samtidig synes han det er merkelig at de som frykter at sårbare grupper vil presses til dødshjelp, ikke er like bekymra for at de samme menneskene vil presses til behandlingsbegrensning.

Han har også forandra mening om hvor grensene bør gå. Tidligere ville han inkludere psykiske lidelser, nå vil han ikke det.

– Det handler både om samtykkekompetanse og det faktum at vi vet så mye mindre om psykologien enn om fysiologien.

Selv om han har endra ei og annen mening, er konklusjonen uforandra. Dødshjelp bør ikke – som det er i dag – under alle omstendigheter være forbudt.

– Og selv om vi ikke synes den nederlandske eller kanadiske modellen fungerer godt nok bør ikke det stoppe oss. Selv om de gjennomfører blindtarmoperasjoner på lite tilfredsstillende vis i andre land, kan ikke vi slutte å operere ut blindtarmer av den grunn.

Ole Martin presenterer et tankeeksperiment:

Se for deg at dødshjelp er tillatt i Norge, men at det vil være mulig å reservere seg. Du kan gå til politiet og signere en kontrakt, og dermed sikre deg at du aldri vil få dødshjelp, uansett hvor mye du måtte be om det senere. Ville du gjort det?

– Det å kjempe mot at forbudet mot dødshjelp fortsatt skal gjelde, er å skrive under på den kontrakta. Ikke bare på vegne av deg selv, men på vegne av alle andre også.

Ole Martin sier at han fortsatt har sine øyeblikk av tvil.

– Men jeg prøver å bidra til diskusjonen på en sånn måte at - selv om konklusjonen min skulle vise seg å være feil - jeg har bidratt til å kaste lys over ei løsning jeg per i dag ikke omfavner.

Håpet i håpløsheten

I mars, da Maria og jeg prata sammen om dødshjelp for første gang, var det ingen fagfolk som hadde snakka med henne om hvor lenge hun kunne forvente å leve.

Hun hadde googla, og kommet fram til at et par år virka realistisk.

Nå har hun prata med en overlege, krevd svar. Hun vil vite hvordan hun skal disponere den gjenværende tida:

Maria: Kan jeg stole på det som står på kreftlex?

Lege: Ja.

Maria: Der står det ett til to år.

Lege: Ja.

Maria: Så ikke seks år, for eksempel?

Lege: Nei.

Maria vil få tydelige svar og realistiske prognoser, en realist vil gjerne det. Men hun har også sett at det faktisk finnes mennesker som har vært like syke som det hun er, for så å bli friske.

Det finnes nemlig dem som legger ut bilder på Instagram og tagger dem med #stagefourtriplenegativesurvivor. De er ikke veldig mange, men de er der.

Hun vil vite hva hun kan statistisk sett kan vente seg, og samtidig føle seg trygg på at de ørsmå glimtene av håp, den tusendels promillen med akk så forlokkende anomali, blir utrettelig jakta på av systemet som skal ta vare på henne.

Hun vil holde på håpet i en håpløs situasjon, tenke mer på alle kampene hun har vunnet enn på den ene hun er i ferd med å tape.

Men det er ikke enkelt.

– Du kan aldri ta helg, når du har kreft så har du kreft hele tida.

Maria

Maria har gode dager og dårlige dager.

På de gode dagene kan hun fortsatt gå langt, kanskje 20 kilometer. Etterpå kan hun se ned på de utslitte og tilfredse hundene som ligger ved føttene hennes og tenke jeg virker fortsatt.

På de dårlige dagene ligger hun bare på sofaen. Hun prøver å høre på lydbok, men det funker ikke. Ingenting funker på sånne dager.

Hun tenker på at det er den personen hun snart kommer til å bli, personen som bare ligger i ei seng og har det vondt. At det kommer til å bli færre og færre gode dager, og flere og flere dårlige.

Maria har så vidt lekt med tanken om å dra til Sveits, men slått den fra seg. Tanken på Kjetil, alene på flyet på vei hjem, er tung.

Hun vil ikke ha dødshjelp i Sveits, hun vil ha dødshjelp i Norge. Hun vet at hun ikke kommer til å få det – sykdommen har kommet for langt og debatten har kommet for kort.

Hun ser kompleksiteten, de potensielle fallgruvene, riktignok i litt mindre grad enn for noen måneder siden. Men hun skjønner fortsatt ikke hvorfor ikke flere politiske partier i det minste vil utrede emnet, se nærmere på det. Ta henne, og alle som henne, på alvor.

Hun hører på argumentene, på motstemmene, men sliter med å se at alle er like gode.

Smertelindring i verdensklasse er ikke det hun ønsker seg, hun vil ikke sløves ned, hun foretrekker kontroll, ikke dop.

– Hvorfor skal jeg gi døden tid? Hvorfor blir samfunnet fattigere av at jeg skal slippe å lide når jeg føler for å slippe å lide?

Maria vil selv bestemme når hun skal dø. Men det er kreften som kommer til å få bestemme det.