Når frykt styrer sykehuset, er ingen pasienter trygge

57 spesialister i psykiatri har signert et alvorlig brev til klinikk- og sykehusledelsen. Brevet er signert med fullt navn og i alfabetisk rekkefølge. De har stått samlet faglig, åpent og ansvarlig internt. Men ifølge Fædrelandsvennen tør ingen av dem stå åpent fram fordi de frykter represalier og manglende støtte fra egen ledelse. Det er dette som kalles et skrekkregime.

Et sykehus der fagfolk ikke tør å bruke stemmen sin offentlig, er et sykehus som har mistet sitt moralske og faglige kompass. Da styres ikke virksomheten først og fremst av pasientsikkerhet, faglighet og ansvar, men av makt, stillhet og lydighet. Det er livsfarlig.

Dette passer altfor godt inn i et mønster. Vi har tidligere sett hvordan alvorlige kirurgiske feil i Flekkefjord og Arendal ikke ble fulgt opp tydelig nok. Faglige advarsler nedenfra, handlingslammelse ovenfra, og offentligheten blir ikke kjent med hva som skjer før etter at flere pasienter er hardt rammet. Når det gjentar seg, er det ikke enkeltfeil. Det er ledelsessvikt.

At 57 spesialister ser seg nødt til å sende et samlet, signert brev til ledelsen, er i seg selv alvorlig, etter at de ifølge Fædrelandsvennen har forsøkt å si fra i flere måneder, men ikke er blitt hørt. At de samme fagfolkene ikke tør å stå fram med navn offentlig i media, av frykt for negative konsekvenser for karriere og arbeidsforhold, er alvorlig.

Det viser at problemet ikke handler om manglende ansvarsfølelse, men om maktforhold. Når høyt kvalifiserte spesialister opplever at åpenhet utad innebærer personlig risiko, har vi fått en ledelseskultur der stillhet er tryggere enn sannhet.

Dette er ikke et arbeidsmiljø preget av tillit.

Det er et arbeidsmiljø der faglig ansvar må utøves i det skjulte, og der åpenhet oppleves som farlig.

Når ansatte er redde for karrieren sin, redde for å bli tilsidesatt, redde for manglende støtte, da har ledelsen sluttet å være ledelse – den er blitt et maktapparat. Og det er vi pasienter som bærer risikoen.

Når frykt styrer, kan feil forbli uoppdaget. Når frykt styrer, kan varsler ties i hjel. Når frykt styrer, svekkes pasientsikkerheten. Når frykt styrer, kan vi ikke stole på at feil blir meldt. Når frykt styrer, kan vi ikke stole på at varsler tas på alvor. Når frykt styrer, kan vi ikke stole på at pasientsikkerhet går foran prestisje og omdømme.

Denne saken fremstår nesten som en direkte oppfordring til å bruke fritt sykehusvalg, søke trygghet ved andre sykehus. For hvis ansatte ikke tør å si ifra offentlig, hvorfor skal vi pasienter ha tillit til at dette er et trygt sted å få behandling?

Det er faktisk helsetruende å være prisgitt et system der frykt er styringsverktøyet.

Jeg er selv pasient ved Sørlandet sykehus. Kan jeg være trygg på å bli behandlet på best mulig måte etter å ha skrevet dette innlegget? Bare det at jeg må stille et slikt spørsmålet, sier alt om hvor alvorlig situasjonen er.

Stillhet er farligere enn ubehag. Et sykehus kan ikke bygges på frykt, men på åpenhet, ansvar og mot.

Hvis direktøren og styret nå ikke tar et tydelig ansvar, rydder opp i ledelseskulturen og gjenoppretter tilliten, er budskapet i realiteten krystallklart:

Velg et annet sykehus. Du vet ikke hvem du får som behandler.

For dette handler ikke om én psykiater.

Det handler om en ledelse og et system der stillhet er tryggere enn sannhet, som fortsetter med ansettelser av folk som fagfolk av ulik grunner vurderes som uegnet.

En slik ledelseskultur er noe av det farligste som finnes i et helsevesen.