Nok dagligvareforretninger til å dekke behovet for 20 millioner mennesker

Frem til starten på 1950-tallet eksisterte det noe som het filial-forbud. Med opphevelsen av dette forbudet startet en ny æra. Samme eier kunne drive flere butikker. De første selvbetjeningsbutikkene dukket opp. Utflyttingen fra bysentrene til nye boligområder startet. I Oslo handlet det om nye drabantbyer.

Å få tildelt en butikktomt i en av drabantbyene var ofte veien til rikdom. De færreste hadde bil. Derfor handlet folk i nærbutikken, som i Oslo var blitt til supermarkeder. Det første supermarkedet i Kristiansand, MM i Markensgaten, åpnet i mai 1967.

Ved inngangen til 1967 var det 77 utsalg som solgte dagligvarer i Kvadraturen, inklusive spesialforretninger for frukt/grønt, kjøtt, fisk, bakervarer og melk. Antallet ble raskt redusert. Samtidig oppsto det lokale kjededannelser, først med Spar-kjeden. Så fulgte MM-kjeden og senere Stjernekjeden. Sørlandets samvirkelag var med fra starten av.

På samme måte som dagligvarekjøpmennene var mange og selvstendige på 1950- og 60-tallet, fantes det også mange selvstendige, mindre dagligvaregrossister. Men allerede omkring 1960 var det noen grossistfirmaer, kanskje først og fremst Joh. Johannson i Oslo, som begynte med oppkjøp av andre grossister omkring i landet. Noen lokale grossister hadde allerede slått seg sammen til større enheter, men det forhindret ikke videre konsentrasjoner.

Samtidig skjedde det en radikal endring av varehåndteringen. Store ett-plans lagre ble bygd, og lagring og transport skjedde på pallesystemer. Men grossistene hadde også funnet ut noe annet, nemlig at likviditet var et viktig våpen. Mens de selv hadde en kreditt-tid på 30-45 dager hos sine leverandører, reduserte de etter hvert betalingstiden til 8 dager for sine kunder. Det gjorde at grossistene ble kapitalsterke. Når nye butikkprosjekter skulle etableres, var det ofte bare grossistene som hadde den nødvendige kapitalen til å delta, men de engasjerte igjen private kjøpmenn som leide lokalene og drev sine egne butikker. I det hele tatt var det et strengt skille mellom grossister og detaljister. Samtidig skjedde en stadig større del av varedistribusjonen gjennom grossistene. Det var rasjonelt og kostnadsbesparende. Men det var en klar uskrevet enighet om at grossist og detaljistvirksomhet ikke skulle blandes på eiersiden.

Mens konkurransen på detaljleddet på 1960- og 70-tallet tilspisset seg rundt omkring i landet, er det min påstand at ikke det samme skjedde like sterkt i Oslo-området. Konkurransen var mindre og fortjenesten for butikkene høyere. Dette skapte en ny mulighet. Med et begrenset vareutvalg var det mulig å drive mer effektivt og prisene kunne settes ned. Konseptet som i en periode gjorde eierne av den tyske ALDI kjeden, brødrene Albrecht, til noen av verdens rikeste, kunne introduseres også i Norge.

I 1977 åpnet kjøpmannssønnen Stein Erik Hagen sin første RIMI 500-butikk i Oslo. To år senere fulgte nok en kjøpmannssønn, Odd Reitan, opp med etablering av den første REMA 1000-butikken i Trondheim. Dette ble starten på en ny æra innen norsk dagligvarehandel.

Men det var noe annet som også hadde skjedd, nemlig innføring av ny datateknologi. Etter hvert kunne ikke bare grossistene, men også detaljistene, følge med på hva som ble solgt av hver enkelt vare. Når vareutvalget i de stadig voksende lavpriskjedene var mindre, ble det livsviktig for produsentene å sikre seg hylleplass i butikkene. De ga derfor ofte ekstra rabatter til lavpriskjedene for å komme med i sortimentet, men stort salg av enkeltvarer ble også belønnet.

Etablering av stadig flere RIMI- og REMA-butikker, ofte gjennom oppkjøp av andre butikker eller lokale kjeder, gjorde at RIMI og REMA etter hvert sa takk for seg til sine grossistleverandører og etablerte sine egne grossistfunksjoner, gjerne ved å kjøpe andre, mellomstore grossistfirmaer. Dette ble slutten på en uskreven «lov» om at det skulle være et skille på eiersiden mellom grossister- og detaljister i norsk dagligvarehandel.

En ny kamp startet. Grossistfirmaet Joh. Johannson etablerte, sammen med noen av sine kunder, Norgesgruppen. Hagen solgte RIMI-kjeden til svenske ICA. Men svenskene forsto ikke det norske markedet. Etter å ha tapt 5 milliarder kroner solgte ICA sine butikker til Coop. REMA 1000 fortsatte sin ekspansjon. Det samme gjorde Norgesgruppen, med kjedene Meny, Kiwi og Spar, og Coop med Extra, Mega og Obs.

Da en av Europas største dagligvaregiganter, Lidl, etablerte seg på det norske markedet, tapte de store beløp. For første gang noensinne ga de opp og trakk seg ut fra et land der de hadde etablert seg.

Vil nye, store aktører forsøke å komme seg inn på det norske dagligvaremarkedet? Neppe, men det vil skje en viss bransjeglidning ved at kjeder som Europris, Rusta, Normal mfl. vil spise seg enda mer inn på dagligvaremarkedet.

Tjener dagligvarekjedene for mye penger? Ikke bedriftsøkonomisk sett, men store volum gjør dem økonomisk sterke. Noe av denne styrken bruker de til investeringer i eiendomsmarkedet, men også til å etablere nye, store butikker, gjerne nær konkurrentene. Dagens norske dagligvareforretninger, med sine lange åpningstider, har kanskje en kapasitet til å dekke behovet for en befolkning på 20 millioner mennesker. Bidrar stadig flere og større butikker til lavere priser? Jeg tror ikke det, men det er slik konkurranse fungerer, dessuten er det strengt forbudt for kjedene å snakke sammen for å redusere overetableringen.