Sionismen som problem

Det er mye å kritisere Israels motstandere for, og min kritikk har vært tydelig gjennom mange år, skriver Lars Gule. Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB

Den dominerende formen for politisk sionisme handlet, og handler, om å etablere en jødisk stat for alle verdens jøder.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kronikken jeg skrev i Aftenposten (12. april), «Hvorfor jeg er antisionist», har ført til tre tilsvar. Det er både interessant og foruroligende at ingen av de tre svarene forholder seg til sionismen som et reelt historisk fenomen.

Det er ikke mulig å komme bort fra at den dominerende formen for politisk sionisme handlet, og handler, om å etablere en jødisk stat for alle verdens jøder.

Det hadde jo vært fint om dette prosjektet kunne realiseres ved at «et folk uten land fikk et land uten folk». Men det var umulig. For det antatt folketomme landet – Palestina – var ikke uten folk.

Endrer ikke faktum

Det bodde hundretusenvis av mennesker der. Altså kunne prosjektet bare realiseres ved å tømme landet for (størstedelen av) den innfødte befolkningen. At en viktig del av bakgrunnen for sionismens fremvekst var pogromerpogromerOrganisert voldelig angrep på en etnisk eller religiøs minoritet, særlig brukt om jødeforfølgelse. Kilde: ordbøkene.no og antisemittisme i Europa, endrer ikke dette faktum. Det kan heller ikke rettferdiggjøre det.

Både Vebjørn Selbekk og Jan Benj. Rødner ignorerer temaet, mens Haakon Riekeles mener denne fremstillingen er fordreid inntil det demoniserende. At Riekeles’ kunnskaper er så beskjedne at han ikke vet hva saken dreier seg om, er hans problem.

Dog ikke hans alene. Mange innbiller seg at utgangspunktet var et annet. Men hverken Riekeles, Selbekk, Rødner eller andre Israel-venner, er i stand til å forklare hvordan det sionistiske prosjektet – en jødisk stat for jøder – i det hele tatt kunne realiseres uten at det skjedde på palestinernes bekostning.

Holdningene finnes fortsatt

Dersom de erkjenner at slik var det, palestinerne måtte betale prisen for at jødene skulle få sin egen stat, har de samtidig inntatt en rasistisk posisjon. Rett og slett fordi de dermed sier at jøder har større rett enn den innfødte palestinske befolkningen til territoriet der palestinerne har århundregamle røtter.

Uten at man tar for seg denne «opprinnelige synden» er det ikke mulig å forstå konflikten og krigen. Den palestinske motstanden blir bare «ville innfødtes» protest mot en overlegen kultur og sivilisasjon, drevet av religiøs fanatisme og antisemittisme.

Men hvem våger i dag å anlegge et slik syn på de kolonisertes motstandskamp i Afrika og Asia i forrige århundre? Krigen mot palestinerne forteller at diskriminerende holdninger overfor innfødte, fortsatt finnes.

Tydelig kritikk gjennom mange år

Så har det kommet innvendinger mot at jeg ikke har nevnt en rekke andre aspekter ved koloniseringen av Palestina og konflikten. Men det ligger noen begrensninger i Aftenpostens kronikklengde. Når det er sagt, det er mye å kritisere Israels motstandere for, inkludert palestinske partier og grupper og Israels naboland. Og min kritikk har vært tydelig gjennom mange år.

Det er derfor et uttrykk for manglende kunnskaper når Rødner og Riekeles mener jeg er selektiv i min kritikk av Israel og lar andre slippe unna med overgrep og undertrykkelse som er verre. For mitt humanistiske utgangspunkt er at alle mennesker har krav på respekt for sitt menneskeverd og sine grunnleggende rettigheter. Så jeg har kritisert og fordømt Hamas, Saudi-Arabia, Taliban, det syriske regimet, Iran og så videre.

Hamas karakteriserte jeg som islamofascistisk allerede i min bok «Islam og det moderne» (2006), og fordømmelsen av Hamas’ terrorangrep 7. oktober er gjentatt på min Facebook-side og i kronikk i Klassekampen, og ligger på BDS Norges Facebook-side.

Men det er grenser for hvor og når jeg skal redegjøre for de utallige innlegg, skriftlig og muntlig, hvor kritikken av grupper og regimer i den muslimske verden er fremsatt.

Avsporer debatten

Kort sagt er Rødners og Riekeles’ tilnærming å snakke om noe annet enn sionismen som fenomen og problem. De leverer en klassisk «whataboutism». Indirekte gjør Selbekk det samme når han fremhever Israels fortreffelighet sammenlignet med mangelen på demokrati og menneskerettigheter i regionen.

Mye kunne vært sagt om den persepsjonsforskyvningen som gjør dem blinde for Israels fundamentalt uakseptable karakter som uunngåelig apartheid-prosjekt.

Det er likevel ikke unikt. Inntil Israels nye historikere presenterte ugjendrivelige bevis basert på sionistiske/israelske dokumenter for at etnisk rensing tidlig ble diskutert, og at det var det som skjedde i 1948, trodde mange det var en «frivillig» flukt fra krig.

Å trekke inn migrasjonen av arabiske jøder fra Israels naboland er derfor en avsporing. Denne migrasjonen hadde flere årsaker, inkludert overgrep og undertrykkelse i de arabiske landene, men også systematisk påvirkning fra israelsk-sionistiske agenter som arbeidet for en tilflytning til Israel, som landet hadde stort behov for.

Denne prosessen, inkludert overgrepselementene, er likevel noe annet enn massakrene og voldtektene som ble utøvd overfor palestinerne for å tvinge dem til å rømme fra gård og grunn, hus og hjem.

Med andre ord: Er det sionismen som skal diskuteres, ville det være en fordel om det nettopp er sionismen – eventuelt i ulike utgaver – som står til behandling. Ikke en rekke andre fenomener og problemer i Midtøsten eller andre steder.