Statsoverhodet, ikke Stortinget, utnevner regjeringer

I tråd med konstitusjonell sedvane omdannet ikke Støre-regjeringen seg selv i kongens og kronprinsens fravær nå i april, men ventet til kronprinsen kom tilbake fra USA, skriver Trond Norén Isaksen. Her fra ekstraordinært statsråd 19. april. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Dette handler ikke om hvorvidt Norge skal være monarki eller republikk.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Politisk redaktør i Aftenposten Kjetil Alstadheim mener at statsråd er overflødig «kongelig stjernestøv», og at det ikke er noe problem om regjeringen i mangel av en regent, omdanner seg selv. Jeg mener at det ville være et uheldig avvik fra konstitusjonell sedvane, og at Grunnlovens paragraf 41 derfor bør justeres slik at også en myndig tronarving i andre generasjon kan tre inn som regent i kongens og kronprinsens fravær.

Ser ikke konsekvensen av standpunktet

«Isaksen tolker det som at jeg også mener at en regjering kan utnevne seg selv. Det skrev jeg ikke, og jeg tror heller ikke det vil være klokt», skriver Alstadheim. Her greier han ikke å se konsekvensen av standpunktet sitt. Uten en slik grunnlovsendring – som Alstadheim er imot – kan en regjering faktisk omdanne, avskjedige og til og med utnevne seg selv i regentens fravær, noe som er uvanlig i demokratier.

«Det er forskjell på å skifte regjering og å skifte en statsråd», skriver Alstadheim. Men begge deler gjøres i statsråd. Konstitusjonelt er det ingen forskjell. Er både kongen og kronprinsen fraværende, er regjeringen statsoverhode, også ved et komplett regjeringsskifte.

Alstadheim har fått med seg at Stortinget har «rett til å kaste både enkeltstatsråder og hele regjeringen», og mener at i det ligger «Norges ‘checks and balances’». Men når en regjering er kastet, har ikke Stortinget noen rolle i utnevnelsen av etterfølger. Norge har ikke investiturvedtakinvestiturvedtakInvestitur er en seremoni med opphav i middelalderen hvor en person formelt blir tillagt et nytt verv eller en ny posisjon. Kilde: Store norske leksikon hvor nasjonalforsamlingen stemmer over en ny regjering. Når en regjering utnevnes, er det statsråd og statsoverhodet som er Norges «checks and balances».

Kan utnyttes i en parlamentarisk krise

«Den som skal bli statsminister og danne regjering, må få det i oppdrag av noen», påpeker Alstadheim helt korrekt. Problemet er at hvis en regjering faller mens en konge er sykmeldt og en kronprins for eksempel er i Australia, eller selv er sykmeldt etter å ha fått hjerteinfarkt, kreft eller møtt veggen, er det regjeringen som skal gi dette oppdraget og den kan i så fall gi det til seg selv. Det er en ordning som kan utnyttes i en parlamentarisk uklar situasjon eller en krisesituasjon.

Både i 1928 og 1971 gjorde statsoverhodets deltagelse at landet fikk en regjering basert på et annet parlamentarisk grunnlag enn den avtroppende regjeringen ønsket. I Danmark, som har et styresett svært likt Norges, skjedde det så sent som i 1993. Da forsøkte avtroppende statsminister Poul Schlüter seg på et ukonstitusjonelt krumspring – som slottet stanset.

I tråd med konstitusjonell sedvane omdannet ikke Støre-regjeringen seg selv i kongens og kronprinsens fravær nå i april, men ventet til kronprinsen kom tilbake fra USA. Det hadde den uheldige konsekvensen at Ingvild Kjerkol (Ap) ble sittende som statsråd i en hel uke etter at statsministeren hadde gitt offentlig uttrykk for at hun ikke kunne fortsette, og dermed fratatt henne all reell legitimitet og autoritet.

Det kunne vært unngått om prinsesse Ingrid Alexandra også hadde kunnet fungere som regent, og det dermed ikke hadde vært nødvendig å vente på kronprinsen.

Handler ikke om monarki eller republikk

Kronprinsen er statsoverhodets vara. Det faktum at kongen dessverre er stadig oftere sykmeldt, gjør at kronprinsen ofte er statsoverhode. Da finnes det ingen vara for ham, og den situasjonen kan vare i årevis om Grunnlovens paragraf 41 ikke endres. Det samme gjelder om kongen blir langvarig syk uten å abdisere, og kronprinsen blir permanent regent uten å være konge. Behovet ville vært det samme om det var snakk om en president og en visepresident, for dette handler ikke om hvorvidt Norge skal være monarki eller republikk.

Alstadheim gir uttrykk for at han ikke behøver å forholde seg til den statsformen landet faktisk har, ettersom han ønsker seg en annen. Det står ham naturligvis fritt å drømme om republikk, men konsekvensen av at han ikke makter å forholde seg til den gjeldende statsformen, men kun til sitt drømmescenario, er at han blir irrelevant. På samme måte som The New York Times’ politiske redaktør ville blitt dersom det eneste han hadde å komme med i en diskusjon om det amerikanske presidentembetet, er at han personlig heller vil ha monarki.

Når det gjelder svaret mitt på Alstadheims spørsmål om hvorfor jeg ikke vil la prinsesse Märtha Louise og prins Sverre Magnus fungere som regent, snur Alstadheim det opp ned når han påstår at jeg mener de «må kunne ha sivile karrierer ‘med de bindingene det medfører’».

Jeg skrev at det er fordi de «har/forventes å ha sivile karrierer med de bindingene det medfører», at de ikke bør fungere som regenter (for å unngå rollesammenblanding). Det er noe helt annet enn å mene at «de må kunne ha» det. Jeg konstaterer hva som er tilfelle, ikke hva jeg mener bør være tilfelle, noe Alstadheim tydeligvis har vanskelig for å skille mellom.

Faren for rollesammenblanding er også grunnen til at Stortinget bør justere Grunnlovens paragraf 41 slik at en regjering ikke skal kunne omdanne eller utnevne seg selv.