Solidaritet handler ikke om å vise vennene dine at du er på «riktig» side.
Styremedlem i Oslo Unge Venstre
Mens folk marsjerer for Gaza og Ukraina, dør millioner i stillhet i Sudan, Kongo og Jemen.
Kanskje ikke så rart, når noen kriger og konflikter trender i «feeden» og blir sett på som en selvfølgelighet å protestere mot.
Andre blir desverre usynlige.
Først og fremst: Denne teksten handler ikke om at vi bryr oss for mye om Palestina eller Ukraina.
Det engasjementet er ekstremt viktig, og det viser at politisk press faktisk kan funke.
Men vi må også snakke om at solidaritet kan bli et spørsmål om identitet og tilhørighet.
Ta krigen i Sudan som eksempel. Den har vart siden 2023.
Tusenvis er drept, og nesten 25 millioner mennesker mangler mat.
Det er verdens største humanitære krise, men det har skjedd i bakgrunnen i over to år.
Og det stopper ikke der. I Jemen er 18 millioner mennesker avhengige av hjelp for å overleve.
I Kongo har tusenvis av små barn blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Millioner er fortsatt på flukt, mens resten av verden bruker mineralene som holder krigen i gang.
Hvor er boikottene av selskapene som tjener på de krigene?
Hvor er togene, kampanjene, Instagram-postene?
De siste to årene har vi sett et aktivistisk klima der solidaritet har blitt et spørsmål om tilhørighet.
Palestinaskjerfet blir for noen en måte å vise at de er på «riktig side», uten at de engasjerer seg bredere enn det.
Da blir de som ikke roper høyt nok, fort sett på som kalde eller likegyldige.
Samtidig er det nesten ingen som snakker like høyt når barn dør i Sudan, Kongo og Jemen. Og få trekker på skuldrene av det.
Solidaritet handler om å stille opp for mennesker, ikke om hva som trender.
Hvis vi virkelig mener at vi er et samfunn som bryr oss om ytringsfrihet og demokrati, kan vi ikke la popularitet styre hvem vi viser støtte til.
Solidaritet må handle om menneskeverd. Punktum.

2 hours ago
1











English (US)