De hadde nettopp blitt foreldre – så ble Mari enke som 34-åring

De møttes allerede i ungdommen og giftet seg senere. Tre år gikk og de fikk to sønner. 

Så, i januar 2022, fikk de en brutal beskjed: Rune hadde dødelig kreft. 

Det var like etter at minstemann ble født at Rune måtte utredes for hodesmerter. Og beskjeden de fikk rystet dem.

– Dagen etter at vi hadde kommet hjem, dro Rune på kontroll av hodet. Minstemann var prematur og vi hadde hjemmesykehus på grunn av det, så vi fant ut at det beste var at han dro alene på den timen, forteller Mari Låtun Stebekk til TV 2.

FAMILIEFORØKELSE: Rune fikk kreftdiagnosen rett etter at yngstesønnen ble født. Foto: Privat

Kom hjem med «en blekke papirer»

Hun forteller videre at han kom hjem med en blekke papirer og en beskjed de ikke var forberedt på.

– Jeg husker bare at han kom hjem og satte seg i sofaen ved siden av meg, og at han hadde en sånn blekke med papirer hvor det sto «glioblastom» (aggressiv hjernekreft, journ. anm.) øverst, og at han skulle gjennom behandling og en type pakkeforløp. 

Rune hadde fått beskjed om at han hadde grad 4 av kreften. Det betyr en levetid på omtrent 12-14 måneder inkludert behandling.

– Det å se den du elsker være så utrolig lei seg er helt forferdelig og man føler seg så maktesløs.

Det ble starten på en usikker tid. Og følelsene var store, beskriver hun.

– Det som også var vanskelig var forskjellen på våre reaksjonsmønstre. Jeg hadde «googlet» og var veldig oppdatert på hva dette var. Men jeg prøvde å dempe reaksjonen min på det jeg fant siden Rune ikke ville vite, forteller hun.

Men etter hvert kom selvfølgelig også hans reaksjon. Da ble hun helt mekanisk, ifølge henne selv.

GUTTA: Rune ble etter hvert nødt til å bruke rullestol i takt med at kreften utviklet seg. Foto: Privat

– Jeg husker ikke så mye fra den første tiden. Jeg trodde heller ikke helt på det, så jeg ble sikkert en slitsom pårørende med et enormt informasjonsbehov, sier Mari.

Følte seg mislykket

Hverdagen ble snudd på hodet. Rune var i behandling. Samtidig hadde de to små sønner som også skulle ha en så normal hverdag som mulig. Mari slukte alt av podkaster og artikler om hvordan man skulle håndtere at partneren var dødssyk.

Han gikk på cellegift og stråling i ukedagene, og fikk fri i helgene. Lørdagene var han utmattet og søndagene begynte han å komme seg igjen – før det var i gang igjen med ny runde.

– Det som var vanskelig var at vi aldri var «i synk» på når vi sørget. Vi var et par som aldri kranglet, og så begynte vi plutselig å krangle masse. Det var uvant og veldig rart. 

Samtidig følte hun at det bare fantes gode historier om hvor snille man var med hverandre i den situasjonen.

– At man strøk hverandre på ryggen, at man kunne stå på slalåm sammen med smertepumpe, at man reiste masse og at det var null stress.

Men for Mari og Runes familie handlet det ikke om hvordan livet skulle arte seg, men om å få døgnet til å gå opp når Rune var så sliten og syk. 

Det var de verste to årene i livet – men også de to fineste, sier Mari. 

– Man kommer nær hverandre på en helt annen og unik måte når man plutselig må forholde seg til døden sånn.

Samtidig beskriver hun det som tøft å være en «god» pårørende. Og hun stilte seg selv spørsmålet:

KVALITETSTID: Det ble viktig å holde hverdagen normal for barna. Samtidig så Mari i sosiale medier at andre klarte å «makse» sine dager. Foto: Privat

– «Er jeg det?». Jeg så bare solskinnshistorier på sosiale medier og hvordan man makset dagene. Det var veldig tøft å stå i det og jeg følte at vi ikke makset noe som helst. Jeg følte meg veldig alene i det. Var jeg raus nok? Var det min skyld?

– Du følte ikke at du klarte å være så raus som du ønsket - hva gjorde det med deg?

– Jeg følte meg mislykket som pårørende og var usikker på hva jeg gjorde feil. Og jeg ble også redd for at Rune skulle gå fra meg. Det er jo ikke rasjonelt i det hele tatt. Men i etterkant tror jeg ikke at kunne ha gjort det noe annerledes.

Ventesorgen

Hun ville ikke at hverdagen skulle være preget av at «pappa er syk». Samtidig var det også en ventesorg, forteller hun og beskriver en følelse av at man venter på å leve igjen, samtidig som man ikke aner hvordan man skal leve et liv videre uten den man elsker.

– Det var en periode der jeg ventet litt på å leve og han ventet litt på å dø. Det høres brutalt ut, men sånn var det – og dette er det få som snakker høyt om. 

– Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg

– Jeg var så sint på kreften, men jeg tenkte «det er han som er syk og ikke hele familien». Derfor var jeg opptatt av at vi skulle planlegge ting. 

Mari kom i kontakt med en liten organisasjon kalt Kompani Føniks. De beskriver seg selv som en møteplass for barn av foreldre med uhelbredelig kreft, og arrangerer blant annet hyggelige treff for familier.

– Og for første gang så fikk jeg en følelse; vi kan jo gjøre litt hyggelige ting allikevel. Det går an å mekke til ganske mye og få noen opplevelser, sier Mari.

Men etter ett år med cellegift og stråling, fikk de nok en nedslående beskjed.

– Da fikk vi beskjed om at det ikke var noe mer å gjøre og ble flyttet til palliativ avdeling. Rune ble veldig dårlig i juli, og etter det kom han aldri hjem.

Mari liker å tenke på at rett før han ble dårlig denne sommeren hadde de hatt fine opplevelser sammen som familie. De hadde vært på sydentur, Lilleputthammer og hyttetur – alt innenfor tre uker. 

– Vi hadde det fint også, men man må velge det – selv om man har en slik diagnose hengende over seg, sier hun.

KJÆRLIGHET: De to siste årene sammen med Rune beskriver Mari som livets verste – og beste – år. Foto: Privat

Etter ett år og åtte måneder døde Rune, 31. august 2023. Han ble 38 år gammel. 

Hun var – og er – bestemt på at kreften ikke skulle få ødelegge familiens liv mer. 

– Det har jo ikke blitt slik vi trodde det skulle bli. Men den skal ikke få ødelegge noe mer. Jeg skal blant annet på sydentur med barna alene i sommer, og for meg har det vært veldig viktig.

– Fireåringen vinker til månen

Hun er i tillegg opptatt av at pappa fortsatt skal være med i bevisstheten til guttene, og hun har laget noe som familien kaller for «pappaboks».

– Det er ting som «var» pappa, som de kan ha når de blir større. Det passer aldri å miste faren sin. Noen ganger så skulle jeg ønske at de var eldre. De er så små, men de skjønner mer enn vi tror. Fireåringen har begynt å vinke til månen selv, så de skjønner.

Etter hvert ble Mari leder for Kompani Føniks – organisasjonen hun selv hadde fått støtte og hjelp av.

Barna snakker sjelden om tingene de er bekymret over, men det handler om at de kan være sammen med andre som har det på samme måte, fortsetter hun.

TREKLØVER: Dette bildet ble tatt i august 2023 – noen uker før Rune gikk bort. Foto: Privat

– Det er dritt å ha en forelder med kreft, men alt behøver ikke å være dritt likevel.

Hun etterlyste selv tips om hvordan man tar vare på seg selv som nærmeste pårørende. Hun fant ut av for henne har trening vært avgjørende. 

– For meg var det trening som hjalp. Det å komme meg ut og ta en løpetur – aller helst ute i marka. Da tenker jeg ikke.

35-åringen kan løpe i to timer og ikke ane hvor hun har vært, fordi da har hodet hatt helt fri. Da sjekker hun treningsappen Strava etterpå for å få fasiten. 

– Du hører hele tiden: «Du må ta vare på deg selv!», men det klarer man ikke alene. De som står deg nærmest må trenge seg litt på. 

Ber nordmenn skjerpe seg: – Jeg vet dere er der ute!

Maris egen pappa gjorde nettopp dét, sier hun. 

– Han var sånn: «Jeg kommer på tirsdag klokka ti, og da tar jeg minstemann mens du løper deg en tur i skogen». Det er ikke så lett å be om det selv. 

Hun forteller også at svigermoren hennes har reist kollektivt i snøstorm hjem til dem for å passe barna.

– Som pårørende og nå etterlatt føler jeg det er lite fokus på de konkrete tingene man kan gjøre for å ta vare på seg selv – og ikke minst bristen mellom andres forventninger til sorg og hvordan man selv opplever å sørge.