Mine helter og knuste drømmer på løkka

Fotballsesongen startet påsken og sluttet i november. Da var det forbi med de korte solskinnsdagene. Den første hvite snøen la seg på gresset og luften ble tung og fuktig. Vi ble ofre for en snikende tristhet. Men så kjente vi alltid lettelse og iver når vi kjente varmen fra solen rundt påsketider. Det at vinteren var over vekket en rastløshet i oss. Endelig skjedde det noe. Livet ble bedre. «Eksilet» inne tok slutt, og livene våre kunne utfolde seg på løkka selv når det ble mørkt. Jeg fant fram mine utslitte fotballsko fra kottet. Sko var ikke så viktig for meg, men fotballskoene var de viktigste skoene jeg hadde.

I 1972 gikk jeg i femte klasse på Statsøvingsskolen på Lund. Jeg bodde i 9. etasje i Stjerneblokka. Og rett utenfor blokka lå stjernejordet, min hjemmebane. I 1972 hadde jeg en drøm. Jeg var elleve år og drømte om å gjøre eventyrlige ting på fotballbanen. Jeg hadde fregner og rødt hår, og holdt med Wolves. Jeg hadde bilder av laget på veggen. Jeg begynte å stå opp tidlig på morgenen for å løpe i gatene på Lund. I havene hang det slitte undertøyer til tørk ved skur som var like mye lappet sammen som gammelt undertøy. Siden jeg bodde i 9. etasje avsluttet jeg morgentreningen med å løpe trappene. En gang i livet har man mange man ser opp til. I 1972 så jeg opp til de beste fotballspillerne på løkka; stjernejordet, Tangen, Solbygg, og løkka bak rekkehusene i Østre Ringvei. Hver løkke hadde sin egen stemning. Her spilte de, alle mine forbilder: Philip, Jørg, Gerhard, Ernst, Thor Einar, Ole Garman, Per Gudmund, Stein, Jon Svenning, John Ole, Jan Ove Naglestad, Kåre Petter, Geir Andersen, Stig, Helge, Johnny, Finn Harald, og Per «Tåa» Pettersen. Alle lilleputtspillere i Start som samtidig spilte på gatelagene på Løkka. Ja, på det tidspunktet var det de beste lilleputtspillerne i vårt landstrakte land. I 1972 trodde jeg at Finn Harald, Per og Jan Ove kom til å bli profesjonelle spisser i England.

Det var disse som fikk meg til å forstå hva som skilte de beste fra de gode. Jeg kjente ikke alle, men visste hvem de var. To av dem kjente jeg godt, Jørg og Philip. Jørg var organisator, spillende trener, skaffet spillere, og bestemte navnet på gatelaget vårt, Halifax. Han fikk draktene til gatelaget Tempo av Thor Helge Stensland som bodde i Heimdalsgate og som Svein Mathisen også hadde spilt på. Jørg var agent og fikk kjøpt Per «Tåa» Pettersen for 4,5 kroner. Jørg holdt med Birmingham og Trevor Francis var Jørgs store forbilde. Mot alle odds plasserte Jørg meg som midtstopper på Halifax. Jørg hadde troen på meg, noe jeg ikke hadde til meg selv. Jeg så opp til Jørg og gjør det ennå.

Philip bodde i 3. etasje i Stjerneblokka. Det var bare en ting vi brydde oss om, og forsto i denne verden i 1972, og det var fotball. Det var sentrum og vår opplysningskanal. Vi kunne ikke forestille oss livet uten løkkefotball. Unntatt Philip, han elsket kunst og Picasso. Men Phillips store forbilde i 1972 var Gordon Banks, keeper på Stoke, og på det tidspunkt verdens beste keeper. Philip holdt selvsagt med Stoke. Philip lignet på Banks; mørk, pannelugg som falt ned i øynene, solbrun, vakker og slank. 22. oktober 1972, mens Banks kjørte hjem mistet han kontrollen over sin nye Ford Consul. Veien var smal med mye svinger. Han forsøkte å kjøre forbi en bil i en skarp sving og kolliderte med en møtende Austin A60 varebil. Han havnet i grøft. Banks ble kjørt til North Staffordshire Hospital og under en operasjon fikk han 200 sting i ansiktet og over 100 mikrosting på høyre øye. Synet kom aldri tilbake.

En sen ettermiddag en måneds tid senere satt jeg på gresset bak blokka sammen med Philip. Philip satt med keeperhanskene. Så fortalte han meg at han ikke ville stå i mål lenger. Han sa ikke hvorfor, men jeg leste tankene hans. Et melankolsk slør falt over ansiktet hans. Hva vi ellers snakket om resten av den ettermiddagen husker jeg ikke, det var sikkert ikke noe av betydning. Foreldrene våre var bekymret for framtiden til sine sønner, og når min far våknet om natten kunne han spørre min mor: «Hva skal det bli av Anders?». Han verken trodde eller håpet at jeg ville bli fotballspiller.

En gang i livet har man ingen forbilder lenger. Jeg var elleve år i 1972 og drømte om en fotballkarriere i Start. Men den drømmen gikk aldri i oppfyllelse. Den ble knust før jeg var ferdig på barneskolen. Jeg hadde det ikke i blodet, og så hadde jeg så tynne ankler og rødmet for den minste ting. Likevel var det den lykkeligste perioden i livet mitt, og hvis en lukt eller et lys vekker minner om den tiden kjenner jeg den spennende og svimle og fjerne lykkefølelsen, den beste lykken jeg har opplevd. Men det er først nå jeg forstår at de største gledene i livet befinner seg utenfor virkeligheten. Og jeg, jeg lengter tilbake til den tiden da fotballdrømmen glødet i meg.