I stedet for flere titalls milliarder i statsstøtte til store prestisjeprosjekter, burde regjeringen tenke mindre og smartere

KOMMENTAR: I stedet for å bruke flere titalls milliarder i statsstøtte på store prestisjeprosjekter, burde regjeringen tenke mye mindre og smartere.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og energiminister Terje Aasland (Ap) under pressekonferansen i forbindelse med havvind-auksjonen for Sørlige Nordsjø II. Med bilde av seg selv på en båt i Oslofjorden, der prosjektet ble lansert, i bakgrunnen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Utbyggingen av bunnfast havvind på Sørlige Nordsjø II vil koste staten inntil 23 milliarder kroner i subsidier. Dette prosjektet er regnet som «billig» i havvind-utbyggingen på norsk sokkel. I alle fall i forhold til flytende havvind på Utsira Nord, som er det neste store området regjeringen planlegger å tildele.

Hva et prosjekt kan komme til å trenge i statsstøtte er en krevende regneøvelse, og det ligger mye usikkerhet rundt det. Men de som har forsøkt, blant andre Europower, har kommet fram til at Utsira Nord kan komme til å trenge statsstøtte på rundt 80 milliarder kroner.

Lite å tjene

Bunnfast havvind er kjent teknologi, og det er lite nytt å lære for norske leverandører og utbyggere. En stor andel av komponentene eller teknologien har norske leverandører verken nok kompetanse på eller mulighet til å være med på. Så sjansen er stor for at det er internasjonale leverandører som vil tjene mest på utbyggingen av Sørlige Nordsjø II.

Flytende havvind, derimot, er umoden teknologi og et område der norske leverandører kan ha en sjanse til å teste og utvikle denne teknologien.

Men måten regjeringen gjør dette på er helt omvendt av det som var planen da havvind-satsingen ble satt i gang.

Da Solberg-regjeringen og daværende olje- og energiminister Tina Bru (H) åpnet for utbygging av havvind på norsk sokkel i 2020, var planen først og fremst at det skulle skape et hjemmemarked for å sørge for at leverandørindustrien kunne utvikle ny teknologi.

Trenger ikke så mye

Støre-regjeringen har i stedet, etter at de oppdaget at de store planene for bruk av kraft vil føre til et kraftunderskudd i Norge, gjort dette om til et prosjekt med mål om å skaffe oss mer kraft.

Målet er å bygge ut rundt 1500 turbiner på norsk sokkel innen 2040.

Men Norge trenger egentlig ikke havvind i så stor skala som regjeringen legger opp til, hvis ikke målet er å eksportere kraften. Og det har statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og regjeringen ved lanseringen av disse planene sagt at det er, for det norske kraftnettet vil ikke kunne håndtere 30 GW kraft fra havvind.

«Alt kan ikke komme i land i Norge. Vi har ikke et system som er dimensjonert for det, og vi trenger ikke så mye kraft», sa statsminister Jonas Gahr Støre til Teknisk Ukeblad.

Interessen for flytende havvind er derimot stor i andre deler av verden. Som for eksempel i Japan. Får norske selskaper muligheten til å utvikle teknologien i mindre anlegg her hjemme, kan dette være en mulighet for norske leverandørbedrifter globalt.

Mindre prosjekter

I mars kom nyheten om at Enova ville gi 2 milliarder kroner i støtte til GoliatVind-prosjektet i Barentshavet. Her skal Bergen-baserte Odfjell Oceanwind, Haugesund-baserte Source Galileo og japanske Kansai Electric Power Company bygge fem kjempeturbiner som skal kobles opp til Vår Energis Goliat-felt.

Goliat-plattformen er allerede forsynt med strøm fra land, og transformatorstasjonen i Hammerfest kan også brukes til å overføre produsert strøm fra havvindanlegget. Det vil kunne levere strøm til plattformen og til land.

Dette er et såkalt demonstrasjonsanlegg som skal teste ut ny teknologi. Dersom det får konsesjon fra Energidepartementet innen august, kan dette være i drift så tidlig som i 2027.

Equinors Hywind Tampen fikk Enova-støtte på 2,3 milliarder kroner i 2019. Det består av 11 turbiner, og startet produksjonen i 2022. Havvindanlegget kan dekke rundt 35 prosent av det årlige kraftbehovet på de fem plattformene Snorre A og B og Gullfaks A, B og C, ifølge Equinor.

Men Enovas begrunnelse for å støtte dette prosjektet var ikke utslippskutt eller mer kraftproduksjon. Det var å «bringe flytende havvind et steg nærmere kommersialisering». Først og fremst er dette et testmiljø for videre utvikling av flytende havvind.

«Skal vi lykkes med havvindsatsingen vår i en krevende tid kostnadsmessig, er det viktig å få frem mange ulike typer prosjekter og høste mest mulig erfaring innen denne teknologien, som Norge kan være premissleverandør for internasjonalt», sa energiminister Terje Aasland til E24 i mars.

Men hvorfor ikke bare satse på disse prosjektene, og droppe hele utbyggingen av Utsira Nord?

Stort og sent

I mars kom regjeringen med beskjeden om at utlysningen av Utsira Nord ikke kommer før i 2025. Grunnen er usikkerhet rundt regelverket for statsstøtte, og at regjeringen ikke avklarte dette tidligere med ESA.

I stedet for å pøse på med titalls milliarder i statsstøtte til ett enkelt prosjekt som på ingen måte er garantert å lykkes, og som mest sannsynlig aldri vil bli samfunnsøkonomisk lønnsomt, trenger vi flere mindre prosjekter der selskapene ser forretningsmuligheter i stedet for muligheten for å håve inn subsidier fra staten.

Selskaper som får starthjelp av Enova, ber ikke om enorme summer i statsstøtte. De bruker sin egen risikokapital for å utvikle ny teknologi.

Dersom staten hadde gitt like mye statsstøtte til prosjekter som GoliatVind og Hywind Tampen, kunne de fått nesten 10 demonstrasjonsprosjekter for samme prisen som Sørlige Nordsjø II. Med estimatene for statsstøtte på Utsira Nord, ville de kunne få nesten 40 slike prosjekter.

Det er som regel ikke lurt å satste på bare en hest eller legge alle eggene i en kurv. Det er smartere å spre risikoen.

Det er sikkert ikke fullt så spennende som å dra ut i båt, å snakke om enorme havvindprosjekter vi egentlig ikke trenger. Men det er mest sannsynlig mye bedre bruk av fellesskapets ressurser og en bedre måte å støtte norsk leverandørindustri og norske havvindselskaper på.