Mener voksne ofte bommer i møte med barns følelser: – De blir skjøre og tyranniserende

Nå ber han voksne ta et oppgjør med egen praksis.

Psykologen mener mange har misforstått hva validering er. Foto: Dan P. Neegaard

Vi lever i valideringens tid, mener psykolog Zemir Popovac. Barn tas med på råd, og det lyttes mer til følelsene deres enn noen gang før. Likevel er det mange barn som ikke har det bra. Hvorfor er det slik?

«Vi, voksne, trenger å ta et oppgjør med vår valideringspraksisvalideringspraksisvalidere: å bekrefte og gyldiggjøre barns følelser», skriver han i en mye diskutert kronikk i Tidsskrift for Norsk psykologforening. Teksten er også den soleklart mest leste i fagbladet så langt i år.

Popovac sier han ser stadig flere eksempler på hvordan voksne – gjennom feilslått validering – i altfor stor grad likestiller barnas følelser med virkelighet.

Hva er problemet med det?

Jo, barna blir utrygge, skjøre og tyranniserende overfor omgivelsene sine, skal vi tro psykologen. Han jobber selv daglig med barn og unge. Klinikken hans får stadig henvendelser fra foreldre og lærere som er usikre på hvordan de skal forholde seg til barnas frustrasjon.

Barn trenger at voksne bekrefter og gyldiggjør følelsene deres. Men det er på tide å ta et oppgjør med hvordan vi validerer og vektlegger dem, konkluderer Popovac.

– Tyranniserende og skjøre. Det er sterke ord?

– Ja, og det er helt riktig.

Hva legger han i det? Det kommer vi tilbake til.

– Likestiller følelser og virkelighet

For først må vi snakke om frustrasjon.

Du taper i spill.
Du får et nei.
Du får ikke viljen din.
Jenta du liker, liker deg ikke tilbake.

At barna kjenner på frustrasjon, er egentlig et sunnhetstegn, ifølge Popovac. Barn som er frustrerte, vil noe. Å være frustrert er en viktig del av utviklingen.

Utfordringen er om voksne tolker barnas frustrasjon som tegn på at noe er galt og dermed skjermer dem for denne følelsen gjennom oppdragelsen.

– Slik vokser barna opp med en forventning om at den ytre verden alltid skal tilpasse seg dem og det de føler. Man visker ut skillet mellom det de føler, og det som er den objektive virkeligheten.

– Og da kan de bli tyranniserende?

– Ja. Da vil barna lære seg å yte mer press på den ytre verden om å tilpasse seg dem – og ikke omvendt.

Svingt for langt

Det er her den «feilslåtte valideringspraksisen» kommer inn, ifølge Popovac. Han mener mange har misforstått hva validering er. At pendelen har svingt for langt. Fra 60-tallets autoritære foreldrestil og over i en for stil der barnas følelser gis definisjonsmakt på hva som er reelt og ikke.

– Det er dette jeg kaller validering på avveie.

Når man har validert barnets følelser og for eksempel sagt at «jeg skjønner at du er frustrert», er bare halve jobben gjort, påpeker Popovac.

– Den andre halvdelen handler om at man noen ganger må lære barna at følelsene deres ikke er fakta. I mange tilfeller speiler barnas følelser den ytre virkeligheten, men det er langt ifra alltid.

Popovac understreker at kritikken hans ikke handler om enkelstående «valideringsfeil» her og der. Det er først når den feilslåtte valideringen blir et mønster, at den blir problematisk.

– Større utfordring at foreldre ikke validerer nok

Aksel Inge Sinding er klinisk psykolog med spesialisering i emosjonsfokusert terapi. Han er langt på vei enig med innholdet i Popovacs kronikk. Men han understreker også at definisjonen av validering ikke må misforstås.

– Jeg har absolutt sett at foreldre prøver å validere, men ender opp med å bekrefte en virkelighetsoppfattelse. Men da er det ikke validering, presiserer han.

Som «Ikke rart at du ble sint, for han er jo slem mot deg». En validering ville vært: «Ikke rart du ble sint, nå opplevde du jo at du ble holdt utenfor».

– Man kan ikke forvente at barn og unge skjønner at deres følelser ikke er det samme som virkeligheten. Det er det vi voksne som må hjelpe dem med. Og en vanlig fallgruve er også at foreldre møter barna på følelser, men så setter de ikke grenser i etterkant, sier Sinding.

Da er han enig med Popovac i at barn kan bli skjøre og utrygge og vanskelige å ha med å gjøre.

– Hvis barna lærer at følelsene er det samme som virkeligheten, kan de begynne å kreve mye av omgivelsene, sier han.

I «valideringens tid» skjønner han at det kan være en krevende balansegang for foreldre. Men han vil overhode ikke at dette skal forstås som at vi ikke skal møte barna på deres følelser.

– Her må vi fagfolk være tydeligere og ta litt av ansvaret for at vi ikke har klart å formidle godt nok hva validering faktisk betyr, sier han.

For det som er en større utfordring, er at foreldre ikke validerer nok, mener han.

– Jeg er urolig for at de foreldrene som ikke har troen på validering, leser denne kronikken, og tar det som et argument for at de ikke skal validere.

Frustrerte barn kan bli trygge barn

Popovac understreker at han også synes validering er viktig, men at det må gjøres på riktig måte. I kronikken bruker han eksempelet om et frustrert barn som sier at «læreren er en dust.»

Om du som forelder går med på dette uten å gi motstand, kan barnets følelser bli likestilt med virkelighet. Slik styrkes barnets forventning om at den ytre verden må endres for at barnet skal ha det bra.

«Dette er ikke alltid mulig å få til, og barnet er «dømt» til å være ulykkelig», skriver Popovac.

I oppgjøret med den autoritære oppdragerstilen på 60-tallet har mange voksne kanskje glemt at det er forskjell på å være autoritær og autoritativ, mener han. Barna trenger det siste.

– Frustrerte barn som møter voksne som klarer å være gode autoriteter, blir trygge barn på tross av frustrasjonen, sier Popovac.

Sagt på en annen måte: Hvis de voksne blir utydelige autoriteter, vil barnet være mindre frustrert i de konkrete situasjonene, men bli mer utrygt på sikt.

– Om barna opplever noe som urettferdig eller vanskelig, og foreldrene utelukkende gjennom oppveksten validerer det de føler, lærer barna seg at de har rett. Det er her vi må ta et oppgjør, sier Popovac.

Etter at kronikken ble publisert, har han fått flere tilbakemeldinger. Særlig fra foreldre og lærere.

– Det virker som om den kanskje har truffet en nerve, sier han.