NFF må gjøre mer for å dempe jaget etter profesjonalisering og gevinst

Når skal toppingen begynne, og hva taper man på veien mot stjernene? spør innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Det må gjøres mer for å dempe jaget etter profesjonalisering og gevinst.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Innleggsforfatterne listes opp under artikkelen.

Den norske fotballmodellen bygger på en gjensidig avhengighet mellom topp og bredde. Uten bredden til å rekruttere, forvalte og skape talent blir det ingen topp. Og uten en inntektsgivende topp blir det få slanter igjen til å bygge breddefotball. Det blir også færre nasjonale forbilder som kan løfte interessen for sporten. Norges fotballforbunds (NFF) visjon er dermed klar: «Fotball for alle.»

Forholdet mellom topp og bredde er likevel en vanskelig balansegang. For når skal toppingen begynne, og hva taper man på veien mot stjernene?

Spillere ofres

På Fotballtinget tidligere i år snakket tidligere fotballspiller Brede Hangeland om kynisk talentutvikling og det å ofre noen spillere for at andre skal bli best mulig. Etter mange år i England hadde han erfart at når barn spesialiseres for tidlig, er det få, omtrent ingen, som klarer å gå veien helt opp til det øverste nivået. Den norske fotballmodellen er derfor langt å foretrekke, mente han.

«Jeg har ikke lyst til å ofre noen. Jeg håper vi er bedre enn det», sa han.

De siste årenes utvikling, godt dekket i for eksempel VG, kan tyde på at norsk fotballs visjon er i ferd med å blekne.

Kostnadene ved å spille fotball øker, og fotballen klarer ikke lenger å få med alle.

En viktig inkluderingsarena er i ferd med å bli en ekskluderingsarena, som samfunnsforsker Yngve Carlsson så treffende har beskrev det i et foredrag.

Særlig er det et problem at barn og unge som har foreldre med lav utdanning og svak tilknytning til arbeidslivet, slutter å spille fotball. Denne trenden ser vi langt mer av i andre og dyrere idretter, men i en så stor idrett som fotball rammer det så altfor mange.

Betalte trenere

Forskning peker på at frafallet sammenfaller med en sterk økning i betalte trenere i tidlig tenårene. Betalte trenere er ett eksempel på profesjonaliseringen som skjer i denne alderen. Og det er en kostnadsdriver.

Behovet for og ønsket om betalte trenere er enkelt å forstå. Det kan fort bli for mye å forvente av foreldres dugnadsinnsats. Og for mange spillere er det et stort gode med trenere med fin CV og gode meritter som har nok av tid, motivasjon og papirer på at de vet hva de driver med.

Samtidig stiller kretsene og NFF flere og flere krav til kompetanse, tilbud og anlegg hos klubbene. Å sende trenere på kurs, utvikling av såkalte «kvalitetsklubber» og satsing på akademier er fordyrende elementer NFF i stor grad selv pålegger klubbene.

Det kan være gode grunner til å se nærmere på om alt dette egentlig er nødvendig, og om det får oss dit vi vil. Skal vi tro Brede Hangeland, gjør det ikke det.

Cuper, nye drakter og dyre anlegg

Også klubbene selv kan se på egne rutiner og holdninger. Mange ønsker å delta på mange cuper, kjøpe nye drakter og treningsutstyr og benytte dyre anlegg – forhold som bidrar til å øke kostnadene. I konkurransens navn, men til hvilken pris?

Oppmerksomheten rundt den økonomiske barrieren er stor hos mange klubber, og det gjøres allerede en god del hederlige tiltak lokalt. Mange foreldre, trenere og støttespillere strekker seg langt for å inkludere alle.

NFF har laget en veileder til norske klubber om inkludering av barn og unge fra lavinntektsfamilier. Der er det mange gode tips, og de oppfordrer klubbene til å ha samarbeidspartnere i kommunen og lokalsamfunnet slik at inkluderingsarbeidet ikke blir tilfeldig og personavhengig. Det er veldig bra. Men NFF bør også se på signalene de sender, og kravene de stiller selv.

Hånd i hånd

Etisk komité mener at det må gjøres mer fra krets og NFF for å dempe jaget etter profesjonalisering og gevinst. Det er mye her som er godt ment, men som samtidig har en stor kostnad. For enkelte og for fotballen.

Håkon Grøttland, leder for spiller- og trenerutvikling i Norges Fotballforbund, var ganske klar i sitt innlegg under Fotballtinget tidligere i år: «Hånd i hånd, det er den norske modellen. Hånd i hånd mellom landslagsspillere og grasrotspillere (...) Og hånd i hånd i den forstand at bredde og topp heier på hverandre, samarbeider og ser den gjensidige avhengigheten som faktisk er der.»

Denne gjensidige avhengigheten bevares og forvaltes daglig gjennom de verdivalgene alle norske lag og klubber tar hver eneste dag, på treningsfeltet og på kampdag.

Så da gjelder det bare – for hele Fotball-Norge – å følge opp egne visjoner.

Etisk komité, Norges Fotballforbund:

Marte Skogsrud
Inger Ane Hole
Berit Lindeman
Martin Paulsen
Hugo Kjelseth
Øystein Hide
Tiril R Halvorsen
Eivind Kopland